Havbruk har i løpet av mer enn 40 år vokst til å bli en viktig næring langs Norskekysten. Utnyttelse av naturressurser kan normalt ikke skje uten at omkringliggende miljø påvirkes i større eller mindre grad. Slik er det også med havbruk. For politikere og forvaltere er derfor det avgjørende spørsmålet hvor store miljøpåvirkninger samfunnet kan akseptere fra oppdrett.
Tre forvaltningsetater med felles kunnskapsgrunnlag
Fiskeridirektoratet, Mattilsynet og Miljødirektoratet forvalter sammen det vesentligste grunnlaget for bærekraft, nemlig mattrygghet, fiskevelferd, miljøhensyn og økonomi. Noen ganger er hensynene sammenfallende, andre ganger er de kryssende. Et tett og ryddig samarbeid er derfor avgjørende for å sikre bærekraftig vekst slik Regjeringen legger opp til. I tillegg er et godt kunnskapsgrunnlag helt avgjørende for forvaltningen. For hvordan skal vi kunne beslutte hvis vi ikke forstår sammenhengene?
Havforskningsinstituttets risikovurdering av norsk fiskeoppdrett som nylig ble lagt frem for sjette året er en av forvaltningens viktigste kilder til oppdatert kunnskap. Den dekker havbruksnæringas påvirkning både på miljøet og etter hvert også fiskevelferd. Ved siden av å gi et oppdatert kunnskapsnivå inneholder årets rapport også mer omfattende vurderinger av flere områder som lakselus og andre fiskehelsespørsmål, overvåking og konsekvenser av utslipp og rømt oppdrettslaks foruten fiskevelferd. Årets rapport representerer en god og oppdatert oppsummering av kunnskapsgrunnlaget knyttet til miljøpåvirkning fra oppdrett. Nå har vi også på bordet den første klassifiseringen av en rekke laksevassdrag etter den forskriftsregulerte kvalitetsnormen for villaks. Den ble lagt fram av Vitenskapelig råd for lakseforvaltning i februar og viser at det er påvist innkrysning av rømt oppdrettslaks i 2/3 av de undersøkte villaksbestandene.
Nettopp kunnskapen om hvordan havbruk kan påvirke de forskjellige delene av det naturlige miljøet er avgjørende for at forvaltningen skal kunne gjennomføre gode og relevante risikovurderinger som sikrer at havbruksnæringen utvikles innenfor fornuftige og bærekraftige rammer. God kunnskap om sårbare habitattyper og arter, og hvordan disse kan påvirkes av oppdrettsaktivitet kreves for å gjøre de rette valgene i forhold til plassering av oppdrettsanlegg og ikke minst gjøre oss i stand til å vurdere effekten av både produksjon og periodiske brakklegginger. Dette gjelder både god kunnskap om sammenhengen mellom lus på oppdrettsfisk, om genetisk påvirkning og om resistens og smitte mellom oppdrettsfisk og villfisk.
For at vi skal gjøre vår jobb på en god måte kreves god og omfattende kunnskap om både miljøets bæreevne og havbrukets reelle påvirkning. Kunnskapsgrunnlaget utvikler seg raskt, og der hvor det er mangelfull kunnskap og fare for vesentlig miljøskade må vi legge føre-var-prinsippet til grunn. For forvaltningen er det avgjørende å til enhver tid ha det beste faggrunnlaget for å kunne gjøre de rette grepene for å sikre bærekraftig produksjon og vekst i oppdrettsnæringen slik Regjeringen legger opp til.
Å utvikle grønn drift er næringas ansvar
Det er viktig å understreke at det er næringen selv som har ansvaret for at driften i akvakulturnæringen er bærekraftig og i tråd med gjeldende regelverk. Og det skjer mye positivt i næringen. Det er en rivende teknologisk utvikling, ny kunnskap tas raskt i bruk. Men dette kommer altså på overtid i forhold til næringens egen utålmodighet. Oppdrettsnæringen har selv rimelig ensidig basert seg på legemiddelbasert bekjempning av lakselus, og har i en årrekke forsømt utviklingen av den kunnskapen som nå mangler for å få til et reelt grønt skifte. Når denne kunnskapen ikke er fremskaffet, så fører miljøeffektene av lakselus til at dette blir et reelt veksthinder.
Trusselbildet er så enkelt og så vanskelig
Forskerne er enige om at det er store utfordringer med lus, rømming, fiskevelferd og annen miljøpåvirkning. Vi er opptatt av at utviklingen og framtidig vekst ikke må gå så fort at den gir uakseptabel risiko. Utprøving av nye metoder og teknologi i stor skala vil alltid innebære en viss risiko. Som forvaltere er vi opptatt av at dette skjer innenfor mest mulig trygge rammer, og at nettopp de hensynene som skal ivaretas ikke skal bli skadelidende i utviklingsprosessene. Her må næringen vise ansvarlighet og samarbeide seg imellom, med profesjonelle kunnskapsmiljøer, og med oss i forvaltningen. Vi i forvaltningen er ydmyke for at vi også har forbedringspunkter. Vi kan sikkert koordinere oss bedre, sikre raskere saksbehandling og bedre dialog med næringen.
Vår oppfatning er altså at mye har skjedd, både i næringen, i kunnskapsstøtteetatene og i forvaltningen. Næringen har målbevisst arbeidet seg ut av utfordringer tidligere. Det beste eksemplet er at bruken av antibiotika er redusert til nær null. Men i dag som tidligere er det viktig å skynde seg i det tempoet som kunnskapsgrunnlaget tillater. Utfordringene må reelt løses før videre vekst kan skje.
