Finanskrisen i 2008 ble avløst av oljekrisen i 2014 og i 2020 rammet covid19 oss med full kraft. Havbruksnæringen har stått støtt, flere og flere får øynene opp for den kraften og muligheten som ligger i næringen. Samtidig har næringen selv tatt inn over seg at de faktisk er en av de mest sentrale vekstnæringene i landet. Vi er ikke lengre «små» bedrifter med omsetning fra noen få millioner til noen milliarder, vi er en betydelig matvareindustri som er med og bygger landet. Og vi nærmer oss mer og mer «teten».
Da oljekrisen var et faktum, og den første panikken hadde lagt seg, så leverandørindustrien sitt snitt til å flytte fokus mot havbruk. Noen satte seg godt inn i havbruksnæringen – hva var utfordringene og behovene. Andre tok enklere veier – skulle bare bli kvitt sine produkter og tjenester i et annet marked. Det begynte med de nasjonale leverandørene, men etter hvert kastet også internasjonale bedrifter sine øyne på Norge, og havbruk. Plutselig var havbruk «hot». Det var fremtiden. Det kunne drivers «over alt». Og det var penger i næringen. I et møte med noen kinesiske ex-oljefolk, spurte jeg dem; «hvorfor havbruk». Deres svar var enkelt; «ved siden av oljo, var det det ingen annen stueren industri som hadde tilsvarende marginer.» De skulle all inn.
Fokuset på havbruksnæringen har aldri vært større og viktigere enn nå. Flommen av seriøse og useriøse mennesker og selskap har satt sitt fokus på næringen. Det er noe vi ikke kan unngå. Det gir utviklingsmuligheter. Men samtidig har det aldri vært viktigere enn nå å skille klinten fra hveten.
Ukentlig hører vi om selskap, tjenester, produkter som kan løse alle utfordringene i næringen. Politikere og forvaltning blir kontaktet av bedriftsledere som foreller storslagent om sine produkter og løsninger, og i mange tilfeller om at «bare dere endrer litt på et par regler» så vil dere løse den spesielle utfordringen – eller leverandørbedriftens inntjeningspotensial….. Felles for mye er at det ikke er noe kvikk fiks for flere av de «tyngre» problemstillingene. Det må arbeides systematisk og målrettet over tid. Men samtidig er det viktig å tenke bredt, få flest mulig til å gripe fatt i næringens utfordringer, skape løsninger eller skape grunnlag for løsninger. Og da må vi sannsynligvis tåle at det dukker opp noen «friseilere» og «sjarlataner». Gjerne litt oppblåste.
Det har vært interessant å følge iLaks sine reportasjer om CageEye. Det er mye en kan stille spørsmålstegn ved, og mye en kan trekke på smilebåndet av, men selskapet bringer inn en helt ny tenkning i havbruksnæringen. En ny tenkning om hvordan skape og finansiere forretningsutvikling. Og den krasjer nesten fullstendig med grunnmuren i norsk havbruksnæring. Næringen er bygget stein for stein, med hardt arbeid, høy risiko, kløkt og et mot en skal se langt etter. Det er en vesentlig forskjell i å bygge noe stein for stein, og å blåse det opp. Å få Microsoft, Google m.fl. til å kaste sine øyne på havbruk kan være viktig for vår utvikling, men da må også de evne å skille klinten fra hveten. For et land og for en bedrift er langsiktighet viktig. Da må en mestre å se forbi de useriøse og treffe på de som faktisk vil og kan noe, og som også er her i morgen.
For øyeblikket er verden full av penger. Mange vil inn i havbruk. Det er viktig å være åpen. Tillate at det tas sjanser. Men over tid tjener ingen på at næringens tillit settes i spill. Heldigvis ser havbruksaktørene selv dette. Spørsmålet er om omgivelsene er like våkne.
