iLaks viser til en NRK-artikkel som viser at regjeringen på ingen måte skjønner konsekvensene av ressursrenteforslaget sitt. «Gratistillatelsene» var én av årsakene til at Havbruksutvalget i 2019 anbefalte grunnrenteskatt på havbruksnæringen. – Det var et viktig premiss at 97 prosent av tillatelsene er gitt ut gratis eller til lave fastpriser, sa Karen Helene Ulltveit-Moe ved Universitetet i Oslo i intervjuet.
Det er synd regjeringen ikke har sett at utredingen hennes har liten verdi med de premissene hun legger til grunn. Å skatte av en «normpris», og ikke av faktiske inntekter og utgifter, blir riv ruskende gale, trolig for flere enn 433 ansatte i Lerøy og Romsdal Processing.
Staten delte ut gratiskonsesjoner i starten, fordi risikoen var stor. Sannsynligheten for å mislykkes var så stor at banker krevde at oppdretterne pantsatte alt de eide av hus og hjem for å finansiere oppstarten og driften de første årene. Flere har gått konkurs og mistet alt de eide, men hele veien har konsesjonen blitt solgt til markedspris. At bankene har solgt konkursbo, og tatt seg betalt for konsesjonene, selv om staten i sin tid delte de ut gratis, skal jo ikke dagens aktører måtte lide skattemessig av.
Flere mener uttalelsene til Ulltveit-Moe ikke gir mening. Jeg støtter det.
Økonomer liker grunnrenteskatten som modell. Som økonom deler jeg synet i at den har fungert godt i oljenæringen. Men å sammenligne oljenæringen med Havbruksnæringen slik Ulltveit-Moe gjør, er feil. For det første er olje- og gassforekomstene der allerede. Staten har betalt for at selskapene skal lete etter de. Når man har funnet et drivverdig funn, har staten betalt sin andel i utbyggingen, og får tilsvarende andel av petroleumsinntektene. Slik er det ikke lagt opp til i havbruksnæringen. Her skal oppdretter i betydelig større grad ta kostnader og risiko selv, ved å lage en liten laks som skal gjøres klar for noen måneder i sjø, der fisken skal vokse seg stor, og staten skal ta mesteparten av fortjenesten.
I havbruksnæringen tar det minst tre år å lage en laks, fra rogn. Tar man med stamfiskproduksjonen, så tar det fort 7-8 år å lage en laks med den risiko for sykdom og markedsendringer etc som kan skje i en slik lang tidsperiode. I grunnrenteforslaget til regjeringen skal staten kun være med noen måneder i sjøfasen. Alle investeringer og risiko som ligger på stamfisk, klekkeri, smolt- og postsmolt-produksjonen, samt videreforedling, må oppdretter bære selv. I tillegg skal alle priser basere seg på «normer og sjablongfastsettelser» som sammen med grunnrenteskatten, økt utbytteskatt og formuesskatt gir skatteprosenter på over 80 prosent. Er man uheldig, opp mot, og i enkelte tilfeller over 100 prosent fordi der brukes en normpris for ressursrente beregning som kan være høyere enn prisen man faktisk selger laksen for.
Forutsetningen om at en grunnrenteskatt skal være investeringsnøytral er ikke tilstede. Hvert ledd i verdikjeden må sikres en avkastning basert på investert kapital og gjeldende risiko. Som en konsekvens av grunnrenten vil vi trolig se at de fleste oppdrettsselskaper blir splittet opp der de ulike aktivitetene i verdikjeden blir egne selskaper. Morgendagens oppdrettsselskap vil således kun bli et «papirselskap» der eneste verdien og eiendelen er konsesjonen. Alle andre varer og tjenester blir kjøpt inn fra andre selskap.
Summen av avgifter og skatter vil trolig aldri kunne demme opp for de negative konsekvenser regjeringen sitt forslag til grunnrenteskatt skaper. Grunnrenteforslaget medfører også andre permitteringer i verdikjeden og til stopp i over 20 milliarder i distrikts prosjekt som skulle gitt jobber og aktivitet. Forslaget har ført til at staten, kommunene og eierne av selskapene har tapt milliarder. Folketrygdfondet, folk flest sine pensjonspenger, tapte flere milliarder på kursfallet. Kursfallet reduserte formuesskattegrunnlaget med 32 milliarder. Det er tapte skatteinntekter for velferdsstaten. Siden forslaget på lakseskatt ble fremlagt, er det levert tilbake nye konsesjoner verdt over en milliard. Dette er direkte tap for det offentlige i Norge. Samtidig ble vekst/konsesjoner verd cirka 1,2 milliarder stående usolgt i statens siste auksjon.
En skal lete lenge etter større hærverk og tragedie langs kysten og for landet enn dette som regjeringen vil innføre, og professor Ulltveit-Moe kaller for en gledens dag.
Men, det er håp i hengende snøre. Det er mulig for regjeringen å snu, slik næringen ber om. Problemet ser ut til å være at regjeringen ikke forstår alvoret, og derfor ikke bryr seg.
