Våre olje- og gassreserver er energimengder som er dannet over mange millioner år, og som ligger lagret i vår norske kontinentalsokkel. Oljeselskapene pumper opp disse energimengdene og verdiene, produsert av naturens prosesser under havbunnen.
Naturens kretsløp fordamper vann fra hav og land, og vestavinden bringer store mengder nedbør ned i relativt høytliggende terreng i Norge. Den potensielle energien i det vannet som renner inn i vannkraftmagasinene, er altså skapt av naturen. Disse energimengdene og verdiene blir så hentet ut i norske kraftverk, som med høy effektivitet høster ut den naturskapte energien.
Som professor Bård Misund skrev i sin kronikk (Intrafish, 10.oktober), er produksjon av laks ikke sammenlignbar med opphenting av olje og gass, eller uttak av energi i vannkraftverk. Advokat Thomas Andreassen påpeker i sitt innlegg (Intrafish, 11.oktober), at olje og vannkraft får varelageret sitt gratis oppbygget fra naturens side, og at havbruksnæringen ikke blindt må akseptere prinsippet om grunnrente. I havbruk har en selv betalt for varelageret, som er fisken i merdene.
Oppdretterne har derimot mange fellestrekk med bøndene. Oppdretteren produserer mat i sjøen, på samme vis som bonden gjør på land. Som bonden, må oppdretteren starte med avlsdyr som gir avkom. For laks skal så eggene klekkes og fisken fôres og stelles i 3-4 år før den blir sunn mat til folk.
Den klart største utgiften i lakseproduksjonen er fôr, som oppdretteren må kjøpe, slik bonden kjøper kraftfôr til sin produksjon. Oppdretteren får ikke noe fôr gratis fra naturen. Det er ikke naturen, men menneskene som skaper verdiene, og dermed legger grunnlaget for en viktig distriktsnæring i Norge. Vannet og kysten blir brukt av mange, bl.a. til skipstrafikk, fiske og turisme. Så hvorfor skal matprodusenten i sjø betale grunnrente? Skal alle som ferdes i fjordene til slutt betale grunnrente?
Siden det ikke som på land er eiendomsrett for sjøareal, kan oppdretterne leie arealet de bruker fra sine vertskommuner, og betale en leie direkte til kommunen. De kommunene som tilrettelegger og vil ha oppdrett og arbeidsplasser, får da betalt uten noe stort byråkrati. Det er kommunene som skal betale for mye av skole, helse og velferd for folk, pengene trenger ikke gå omvei om staten.
For havbasert oppdrett, er det naturlig at staten krever inn leie fra arealene som tilrettelegges utenfor kommunegrensene. Da vil også staten få leieinntekter for deler av oppdrettsproduksjonen, og kan blant annet fordele penger til kommuner som ikke har oppdrett.
En modell med leie basert på arealet oppdrettsproduksjonen benytter, vil gi en forutsigbar og enkel beregning. Det er nok med en definisjon av hvilket areal som skal betales for, og en leiepris pr. areal. Med et slikt system vil oppdretterne ha en forutsigbarhet som gir grunnlag for å foreta investeringer og videreutvikle en enda mer bærekraftig matproduksjon her i landet.
Dette vil på lang sikt bidra til mange nye arbeidsplasser, store ringvirkninger for leverandørselskaper og fortsette å skape framtidstro for kystdistriktene i Norge. Dersom rammebetingelsene for oppdrettsvirksomhet i Norge blir betydelig dårligere enn i andre land, vil naturlig nok mer av produksjonen havne utenfor Norge. Det gunstige vannet i Nord-Atlanteren finnes ikke bare hos oss, men langs kystene både i Europa og Nord-Amerika. Der bor også de fleste av kundene våre.
