Norsk sjømat er nå vår største eksportartikkel etter olje, og oppdrettsnæringen står for 70 prosent av sjømateksporten målt i verdi. Men i den politiske debatten blir oppdrettsnæringens betydning ofte oversett og undervurdert. Jeg tror mange ikke er klar over hvor stor norsk sjømatnæring er i verdensmålestokk. Vi er faktisk verdens nest største sjømateksportør, bare slått av Kina.
Det er gode grunner til at oppdrett bør være en av de næringene vi skal leve av framover. Potensialet for videre vekst er stort. Rapporten fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og Norges Tekniske Vitenskapsakademi, «Verdiskaping basert på produktive hav i 2050» peker på at det er mulig å seksdoble verdiskapingen i de marine næringene fram mot 2050. Havbruk vil stå for en stor del av denne veksten. Torgeir Reve konkluderer i forskningsprosjektet «Et kunnskapsbasert Norge» at sjømat er en av de tre næringene Norge har forutsetning for å bli en global vinner, olje og subsea er de to andre. Men det forutsetter at en del utfordringer løses. Det starter vi på nå.
Mange har fått med seg at lakseoppdretterne har tjent gode penger de siste årene. Rekordhøye priser forteller om kunder som vil ha mer laks enn vi kan forsyne dem med. Og det er god grunn til å tro at etterspørselen vil øke enda mer i årene fremover. To globale trender trekker i denne retningen. Den ene er en stadig voksende middelklasse. Den andre er økt helsebevissthet i befolkningen. Det betyr at flere får råd til å kjøpe fisk, og at flere velger fisk fordi de vil leve sunt.
Argumentene for å legge til rette for vekst er mange. Likevel mangler det ikke på advarsler. Både miljøbevegelsen og enkelte aktører i næringen har tatt til orde for at det uklokt med vekst slik miljøsituasjonen er nå.
Vi må akseptere at oppdrettsnæringen til en viss grad påvirker miljøet rundt seg. All matproduksjon setter fotavtrykk i naturen. Spørsmålet er hva som er forsvarlig ut fra miljømessig bærekraft, og hvordan vi kommer oss dit. Og la det være klart: Skal lakseproduksjonen flerdobles kan vi ikke fortsette i samme spor som nå.
Noe av problemet med oppdrettspolitikken slik den har vært ført fram til i dag, er at vekst har blitt tildelt for tilfeldig og planløst. Regjeringen vil derfor innføre et nytt prinsipp for regulering av vekst. Vekst skal styres gjennom en handlingsregel og miljøindikatorer.
Vårt forslag bygger på trafikklysprinsippet. Der det lyser grønt, vil det være mulig å vokse. Gult lys betyr vent, mens rødt lys betyr stans og reduksjon i mengden laks.
Dette systemet har to fordeler. Vi vet at miljøsituasjonen er ulik langs kysten. Noen steder er det ikke rom for vekst, mens på andre plasser er kysten klar. Trafikklyset sørger for at veksten bare kommer der naturen kan tåle det.
Samtidig vil systemet stimulere alle oppdrettere til å investere i miljøvennlig produksjonsteknologi og produksjonsformer, fordi de har stor interesse av å få vekst. Vi trenger å få mer fart på nødvendig forskning og utvikling. Skal vi få næringen til å ta tunge investeringer må de, og banken deres, ha sikkerhet for at investeringene betaler seg. Med det systemet vi foreslår vil oppdretteren vite hva de måles på, hva de kan forvente av vekst og hvor ofte. Usikkerhetsmomentet er om de klarer å oppfylle miljøkravene.
Skal et slikt system fungere, må det være en klar sammenheng mellom miljøindikatorene og volum, både når kapasiteten går opp, og når kapasiteten tas ned. Rømming er for eksempel ikke egnet, fordi det ikke automatisk blir færre rømte laks i elvene om produksjonen tas ned i det samme området. Lus er derimot en god indikator fordi det er en klar sammenheng mellom antall laks og lusepress på villfisk i et område. Regjeringen mener derfor lus vil være den riktige indikatoren å begynne med, og at utslipp kan være en aktuell indikator på sikt. Fremtiden vil vise om det dukker opp nye miljøutfordringer som bør inn i systemet. Miljøproblemer som ikke blir en del av handlingsregelen må løses på andre måter. For rømming har vi nå fått på plass en avtale med næringen som sikrer obligatorisk oppfisking av rømt fisk.
Mange peker på lukkede anlegg som løsningen for oppdrettsnæringen. Jeg tror lukkede anlegg vil være blant fremtidens løsninger, men ikke den eneste. En annen mulighet er å legge merder lenger til havs. Det drives mye spennende utviklingsarbeid for å minske presset på kystsonen. Jeg tror det mest fremtidsrettede er å åpne for ulike teknologiske løsninger. Innføring av miljøindikatorer vil regulere oppdrettsnæringen basert på miljøresultater.
Vi kan ikke gå på akkord med naturens tålegrenser. Først og fremst av hensyn til naturen. Men også av hensyn til oppdrettsnæringen selv. Fremtiden vil være lys for en næring som løser sine miljøproblemer.
