Gjøvik: – Ny rapport med udokumenterte påstander om lakselusas herjinger

Meninger
528

LFI ved Norce (tidligere Uni Research) har publisert en analyse av bestandsutviklingen for laks og sjøaure på Vestlandet. Rapporten er en analyse av gytefisktellinger av laks og sjøaure i 56 elver i perioden 2004‐2018. Tidsserien er lang, diskusjonen kort, og konklusjonen feil.

Det er ikke lusa som forklarer LFIs observasjoner. Uheldigvis for LFI har prosjektet Salmon Tracking 2020 nylig publisert rapporter som viser at lus har liten påvirkning på bestandene som prosjektet SALT2020 undersøker.

Innsiget av laks til Vestlandet øker, lokal variasjon for sjøaure
En hovedkonklusjon i LFI-rapporten[1] er at innsiget av laks til Vestlandselvene økte i perioden 2011‐2018 sammenliknet med perioden 2004‐2010. For sjøaure var bildet mer variert, men LFI mener det var flere elver med en negativ utvikling enn positiv. LFI-rapportens største svakhet er et den diskuterer utviklingen utelukkende i forhold til lus som påvirkningsfaktor. Dette er årsaken til at forskerne ikke fant gode forklaringer på sine observasjoner.

Rapporten beskriver en regional forskjell for laks mellom Ryfylke, som hadde de mest robuste laksebestandene, og de andre regionene. Hardanger kom dårligst ut i den regionale sammenligningen. Oppskriftsmessig forklares dette slik:

Et sannsynlig bidrag til denne situasjonen er at laksesmolt fra de indre elvene har en lengre oppholdstid i fjordene og dermed utsettes for økt dødelighet som følge av høyere infeksjonspress fra lakselus. Dette illustreres ved at tettheten av laks er vedvarende lavere i elvene i indre og midtre deler av Hardangerfjorden, mens innsiget av laks i Etneelva, lengre ute i fjordsystemet, er høyere og mer på nivå med elver i Ryfylke. Unntaket fra dette romlige mønsteret finner vi i Ryfylke hvor det er mindre forskjell i elvenes avstand til kysten.

For det første: er beskrivelsen korrekt? Nei. Vi skal komme tilbake til det. For det andre: kan det tenkes andre forklaringer? Absolutt. Kanskje elvene i Ryfylke har større elvebunnsareal med bedre forhold for gyting og yngeloppvekst? Var det mindre overbeskatning i perioden 1970-2000? Mindre forsuring og landbruksforurensning? Har lavere smoltalder sammenlignet med elvene lengre nord en effekt? Har ulik praksis med hensyn til fiskekultivering betydning?

Ifølge LFI greier sjøauren seg dårligere i Ryfylkeelvene enn på resten av Vestlandet. Har LFI sjekket om dette kommer av at sjøaurebekkene har vært utsatt for større grad av kantskogfjerning, kanalisering, bekkelukking, installasjon av kulverter og andre vandringshindre? Habitatforringelse viste seg å forklare 90% av tilbakegangen i produksjonen av sjøauresmolt i Trondheim (se https://www.aquablogg.no/90-tilbakegang-for-sjoauren-forklares-av-inngrep-i-gytebekkene/). Eller er det rett og slett slik at der laks øker blir det mindre sjøaure?

Små elver med kraftig nedregulert vannføring i Midtre Hardanger
LFI påstår altså at tettheten av laks er vedvarende lavere i elvene i indre og midtre deler av Hardangerfjorden. La oss starte med Midtre Hardanger. Elvene her har svært dårlige betingelser for produksjon av lakse- og sjøauresmolt. I tabellen nedenfor er elvene listet opp fra innerst til ytterst i Hardangerfjorden. Elver med lite bunnareal og kort lakseførende strekning er markert med gult (mindre enn 45.000 m2 og samtidig mindre enn 3 km lakseførende strekning).

Fra naturens side er elvene i midtre del av fjorden små og lite produktive. Sima, Øyreselva og Austrepollelva har dessuten fått sterkt redusert vannføring på grunn av vannkraftreguleringer (77-87 % reduksjon i middelvannføring gjennom året). Også Jondalselva og Bondhuselva har redusert vannføring (29-47 % reduksjon). Lavt produksjonspotensial, store reguleringsinngrep og historisk overbeskatning er ganske sikkert forklaringen på at elvene i Midtre Hardanger har vedvarende lav tetthet av laks.

I de indre elvene har laks og sjøaure framgang

De største elvene ligger henholdsvis innerst og ytterst i Hardangerfjorden (Eio og Etneelva). Også Eio er et regulert vassdrag. Siden slutten av 1970-tallet har reguleringene medført vesentlige endringer i vannføring og temperatur. Dette har hatt negative effekter på fiskebestandene, særlig i Bjoreio. Fra ca 2000 har det blitt gjennomført tiltak for å bedre forholdene for fisk. Det er mulig at den positive utviklingen i Eio siden 2010 i det minste delvis er en respons på disse tiltakene.

I figurene nedenfor er utviklingen i Indre Hardanger vist for gytefisktellingene av laks og sjøaure. For både laks og sjøaure har det vært en klar forbedring, selv om antall laks har hatt en nedgang de siste årene. Det siste skyldes i det minste delvis dårlige observasjonsforhold for drivtellerne i senere år. I 2014 var det skadeflom i flere av elvene i Hardanger. Sima har svært liten oppgang av laks, og Osa så godt som ingen. I 2011 er det ikke oppgitt tall for sjøaure i Granvin, og for 2012 verken for laks eller sjøaure.

Det er altså ikke korrekt at tettheten av gytefisk har vært vedvarende lav i indre deler av Hardanger, slik som LFI skriver.

LFIs påstander er tilbakevist av Salmon Tracking 2020
Resultater presentert av prosjektet Salmon Tracking 2020 motsier LFIs påstander om ulikt infeksjonspress for laksesmolt fra indre og ytre deler av fjordene. SALT2020 ble startet opp i 2017 og skal gjennom innhenting av viten om villaks og sjøaure i PO3 og 4 (Karmøy til Stadt) bidra til å tette kunnskapshull i Trafikklyssystemet[2].

Prosjektet omfatter undersøkelser i Stryneelva, Eidselva, Eio, Granvinselva, Oselva, Mundheimselva, Uskedalselva, Omvikedalselva og Lærdalselva. Noen av prosjektets foreløpige konklusjoner er[3]:

  • Ut fra vandringstiden som nå er registrert, satt sammen med salinitets- og temperaturmålinger i fjordene, kan en slå fast at laksesmoltens eksponeringstid for luselarver er langt kortere enn det som tidligere er lagt til grunn.
  • Utvandringstidspunkt, samt vandringshastighet, kan tyde på at den offisielle overvåkingen av utvandrende laksesmolt tidvis «bommer» med hensyn til tråling etter smolt i fjorden.
  • En kan etter overvåking av bestanden i Granvinsvassdraget i 2017 og 2018 slå fast at lakselus ikke er en «avgjørende hovedpåvirkningsfaktor».
  • Det kan se ut som om mattilgangen i Hardangerfjorden er i bedring jfr vektøkningen på ca 25% for sjøauren fra 2017 til 2018.

Drivtellinger og videotellinger kan fortelle ulike historier
I 2017 og 2018 ble det gjennomført videotellinger i 5 elver i Hardangerfjorden: Granvinselva, Uskedalselva, Omvikedalselva, Tørvikelva og Mundheimselva. De 2 sistnevnte er minivassdrag som mangler data fra drivtellinger. Rapportene fra Granvin omfatter begge år, mens resultatene fra Mundheim gjelder 2018. Rapportene fra de 3 andre elvene vil bli publisert senere.

Resultatene fra videotellingen i Mundheimselva viser overraskende stor oppgang av sjøaure. I 2018 gikk det opp 119 gytemodne og 29 umodne aurer, pluss 10 villaks[4]. Mundheimselva er den minste av alle elvene i tabellen ovenfor, men har et fortrinn ved at den er uregulert. Drivtellingene for Uskedalselva og Omvikedalselva er vist i tabellen nedenfor, så får vi se hva videoanalysen forteller.

2018 Sjøaure Laks
Uskedalselva 190 295
Omvikedalselva 80 75

 

Tetthet av gytefisk av sjøaure i Mundheimselva ble beregnet til 61 stk/hektar både i 2017 og 2018.  Gjennomsnittet for Hardanger var 22 i 2017, og for 44 elver på Vestlandet var det 17 stk/hektar. Av de 44 elvene var det kun Forsandåna (Rogaland), Sima (Indre Hardanger) og Daleelva (Osterfjorden) som hadde større tetthet av gytemoden sjøaure enn Mundheimselva. 2 av elvene med høyest tetthet av gytefisk lå altså i henholdsvis Midtre og Indre Hardanger.

I Granvinelva var oppgangen av sjøaure ca 4000 både i 2017 og i 2018[5]. Fra 2017 til 2018 var det en økning i innsiget av laks fra 87 til 156 individer. En tilsvarende økning for laks ble funnet ved drivtelling av gytefisk på gyteplassene i vassdraget, fra 80 til 140.

SNA-rapporten konkluderer med at fordelingen av størrelsesklasser i 2018 tyder på at snaut 70% av individene var umodne (< ca 45 cm) mens de resterende drøyt 30% (ca 1200 individer) var kjønnsmodne. I tilfelle dette er korrekt, ble bare 58% av den gytemodne sjøauren registrert i drivtellingen (700 stk).

Vi bør i tillegg vurdere effekten av at mange individer mindre enn 45 cm (1,5 kg) blir telt med i drivtellinger.  Hvis vi legger til grunn at alle sjøaurer som har vært på sjøbeite 3 somre eller mer er gytemodne, blir antallet 1832 gytefisk (se tabell 6 i SNA-rapporten). En andel av 2-somrig sjøaure (gj.vekt 0,6 kg) kan også være gytemodne, slik at drøyt 1800 er et minimumstall som likevel er 2,6 ganger flere enn det som ble registrert i drivtellingen.

Det er velkjent blant forskere som driver med drivtelling at antall gytefisk blir kraftig undervurdert i vassdrag med innsjøer, men effekten av dette er ikke diskutert i LFI-rapporten.  Flere av de 56 LFI-elvene har innsjøer på lakseførende strekning.

Misvisende data fra Guddalselva var bakgrunnen for Hardangerfjordprosjektet
SNA-rapporten viser høy overlevelse for sjøaure. Vi kan slå fast at data fra Guddalselva om minimal overlevelse er misvisende. HIs publikasjoner herfra om svært høy luseindusert dødelighet for Guddalssjøauren var en av begrunnelsene for å starte opp Hardangerfjordprosjektet i 2004, som etter hvert ga Hardangerfjorden status som oppdrettsnæringens verstingfjord. I sin tur førte dette til krav om en egen Hardangerfjordforskrift (som ikke ble en realitet). Les mer om Guddalsforskningen her: https://www.aquablogg.no/produseres-det-vitenskap-eller-propaganda-ved-forskningsstasjonen-i-guddalselva/).

En nylig publisert review-artikkel med den talende tittelen Overlooked aspects of the Salmo salar and Salmo trutta lifecycles[6] demonstrerer at sjøaure har et stort antall ulike livshistoriestrategier, og at samme individ kan bytte strategi underveis i livsløpet. Eksempelvis kan sjøaure hoppe over utvandring til sjøen et eller flere år, og dessuten er det ganske vanlig å oppsøke andre vassdrag for overvintring og gyting. Dette kan forklare hvorfor så få sjøaurer vandrer tilbake til minivassdraget Guddalselva, og at overlevelseskalkyler fra denne forsøkselva blir misvisende.

Det er kort og godt slik at vi ikke vet så mye om sjøaurens vandringer, overvintringer, gyteaktivitet i hjemmeelva kontra elver nær eller langt unna hjemmeelva, populasjonsstruktur og genetiske forskjeller mellom stammer (hvis de eksisterer).

Lus forklarer ingenting, men overfiske gjør det
Det lille vi vet om sjøaure, er nok til å avvise LFIs ønskedrøm om å forklare variasjoner i tetthet av gytefisk med lakselus. Lusekommissariatet har i årevis fortalt oss at fjordene er fulle av lus, at både laks og sjøaure drepes i hopetall av lus, og at lusa er bestandsregulerende for vill laksefisk. Nettopp variasjonen i elvestammenes utvikling innen samme fjord, som LFI selv beskriver, burde inspirere sannhetssøkende forskere til å finne ut hvorfor lusa ikke påvirker alle stammene likt, når sjøaure undersøkt av NALO[7] har omtrent samme infestasjonsbyrde i hele fjorden. Kan det være fordi lus har lite med saken å gjøre? Kan forskjeller i beskatning ha noe med saken å gjøre? Hvorfor var det krise i Lærdalselva lenge før oppdrett ble startet opp?

24.september 1977 hadde Bergens Tidende et oppslag om den svake laksestammen i Lærdalselva[8]. R.J. Brooks var på denne tiden en av de største valdleierne i elva. Han uttalte til BT at det nesten ikke hadde vært gytelaks i elva de 2-3 siste årene. I 1976 måtte elveeierlaget kjøpe inn lakserogn fra Namsen til det relativt nybygde klekkeriet. Litt tidligere var det bygd 4 laksetrapper for å åpne 16 km ny lakseførende strekning. En grunneier hadde rett til å sette laksegarn i Sælthunstryka like nedenfor den nederste trappa. Resultat var at det knapt gikk laks opp i trappene.

LFIs forklaringsproblem
LFI bør forklare hvorfor ikke sjøaure og laks er utryddet i lusefjordene på Vestlandet, og hvorfor bestandene bygger seg opp igjen midt i lusesuppa. Verken LFI, Rådgivende Biologer eller HI har påvist mindre lus på trålfisket laksesmolt, smolt i vaktbur, «prematurt» tilbakevandret sjøaure eller rusefisket sjøaure. Kan Ekspertutvalget, som fargelegger trafikklysene, vennligst forklare oss hvordan manipulering av biomassen av laks i oppdrettsanlegg kan bli en fordel for vill laksefisk, når det ikke eksisterer proporsjonalitet mellom lus i anleggene, i fjorden og på villfisken?

Hardangerfjorden er eksempelet på at laks og sjøaure kan ha oppsving der forskerne mener det er mye lus på villfisken
Hardangerfjorden, som visse forskere feilaktig nominerte som en fjord der oppdrettsnæringen var i ferd med å utrydde laks og sjøaure, har nå blitt det beste eksempelet på at framgang for bestandene av laks og sjøaure kan forekomme i tjukkeste lusesuppa. Nedenfor er det vist grafer for utviklingen i HIs forsøkselv Guddalselva. I den påstått laksetomme elva går det nå opp mer laks enn sjøaure. Andel stor sjøaure er økende, eller med andre ord: sjøauren lever lengre, fordi den ikke drepes av lus. Hvorfor hjelper det å frede laks og sjøaure mot fluefiskernes herjinger, hvis hovedproblemet er lus?

[1] Helge Skoglund, Knut Wiik Vollset, Bjørn Barlaup og Robert Lennox 2019: Gytefisktelling av laks og sjøaure på Vestlandet – status og utvikling i perioden 2004-2018. https://norce.s3.amazonaws.com/NORCE-LFI-rapport-nr-357-Gytefisktelling-Vestlandselver.pdf

[2] Salmon Tracking 2020 er bygd opp med en styringsgruppe ledet av professor Albert Imsland, og en forskergruppe bestående av Rådgivende Biologer/Inaq/NMBU/UiN/Skandinavisk Naturovervåking mfl. Havbruksaktørene i PO3 har bevilget 40 millioner kroner til dette treårige prosjektet.

[3] Sammendragsrapporter skrevet av prosjektledelsen.

[4] Lamberg, A. 2019. Videoovervåking av laks og sjøørret i Mundheimselva i 2018. SNA-rapport 13/2019. 41 s.

[5] Lamberg, A. 2019. Videoovervåking av laks og sjøørret i Granvinsvassdraget i 2018. SNA-rapport 14/2019. 61 s

[6] Kim Birnie-Gauvin, Eva B. Thorstad, Kim Aarestrup 2019: Overlooked aspects of the Salmo salar and Salmo trutta lifecycles. Rev Fish Biol Fisheries (2019). https://doi.org/10.1007/s11160-019-09575-x https://link.springer.com/article/10.1007/s11160-019-09575-x

[7] Nasjonal lakselusovervåkning. Et kritisk blikk på NALOs siste rapport: https://www.aquablogg.no/arets-luserapport-repeterer-gamle-skroner/

[8] http://www.e-pages.dk/bergenstidende/2121701346/html5/8/?gatoken=dXNlcl9pZD0xOTk1ODExJnVzZXJfaWRfdHlwZT1jdXN0b20%3D