Arne Sørvig, med fartstid fra Norges Sjømatråd og Marine Harvest, reagerer på Morgenbladet og Harvests fremstilling av forskningens kår i norsk fiskeoppdrett.
Saken i Morgenbladet er vanskelig å forholde seg til på mange måter. Blant annet fordi jeg liker Morgenbladet ganske godt, og Harvest kanskje bedre.
Beskyldningen, og omfanget av de, gir et inntrykk av en næring uten skrupler. Det er en stund siden jeg var i næringen, men jeg kjenner meg ikke helt igjen i totalen som beskrives og har tenkt at her er det 20 tilfeller som må belyses grundig fra flere sider som isolerte case: For det er ikke sant at en ved å bære tittelen forsker får monopol på sannheten, og det er heller ikke å forvente at næringsorienterte institutter driver fri grunnforskning. Forskningen styres i retninger for å svare på problemstillinger en trenger å løse – gjennom prioriteringer og ledelse. Og innen forskning, som i alle andre næringer, kan man være på rett eller galt spor – det er derfor noen får stempelet talentløs i pannen og andre talentfull. Den dynamikken er overalt, tiden skurer nådeløst.
For kunnskap oppstår ikke på bløte bomullskyer, i et vakum. Kunnskap oppstår gjennom er faglig uenighet og debatt, eksperimenter og dokumentasjon, etterprøving og ny debatt etc. Det er en brutal prosess når den er redelig og ærlig; alle som har vært på en disputas, eller på en arena hvor forskere som er uenig diskuterer, vet at det er direkte, føles litt ubehagelig og at det er lite plass for emosjon (men emosjonene kan vi ikke fri oss fra, så noen ganger blir det personlig – og da er det bra å ha et etablert metodeapperat å forsøke å falsifiere påstander og funn med). Jeg skriver dette fordi jeg spør: Er dekningen for ensidig? Er tilsvarsretten utøvd på en solid måte? Det er ramsalt og kruttsterk kritikk som rammer en hel næring det er snakk om.
Denne vedlagte kommentaren fra næringslivslederen Rødseth er litt vond å lese, fordi den avdekker det som kan virke som en stor brist i det journalistiske arbeidet, og med det angripes troverdigheten i dekningen. Og, som Rødseth selv skriver, det medfører at vi får en debatt om feil ting, der selve grunnideen som ønskes debattert – samarbeid mellom industri og forskning på godt og vondt – kommer i bakgrunnen. Og det er for dumt; for de som blir urettmessig hengt i media, for saken, for journalistene og mediene de får benytte som plattform.
Saken er for viktig til å drukne p.g.a. slike feil, eller mangel på grundighet. Jeg skal ikke gi meg i kast med her å forsøke å frikjenne næringen for disse sakene, det får de gjøre selv. Men slik jeg kjenner næringen fra mine år i den har den en spesiell orienteringen mot resultater, vilje og kraft i å strekke seg mot disse, og respekt for fakta og vitenskap. Det er ikke en «kosenæring», ei heller en næring med fete bakmenn som «straffer feil tenkende mennesker mens de selv røyker sigar og spiller poker på et lugubert bakrom». Det er i hovedsak nordmenn som oss andre. Men næringen er likevel et sted det er ganske tøft å være om du ikke kan begrunne eller belegge påstandene dine. En slik kultur kan være vanskelig å møte seg selv i, enten en er ansatt, leder, forsker eller politiker. Men det er også den kulturen som har gitt norsk havbruksnæring den internasjonale anseelsen den har i dag ift. innovasjon og det å generere kunnskap på alle fronter fra biologi til distribusjon. Og det er nettopp forsknings- og leverandørmiljøene som har vært ledende i denne innovasjonen (i hvert fall frem til at selskapene selv ble store nok til å etablere egen systematisk utvikling). Leverandørsegmentene spesielt og havbruksbedriftene om enn i noe mindre grad, teller svært mange fageksperter med doktorgrader innen sine fagfelt, derfor er det heller ikke rart de er engasjert i kunnskapsproduksjonen (forskningen).
PS: Hadde alt skjedd inne i selskapene skal vi kanskje heller ikke se bort i fra at vi hadde lignet mer på den søreuropeiske havabbor-oppdretts-klyngen… men det er en helt annen sak. Det norske havbruksmiljø er etter mitt skjønn ganske så transparent. Og de tjener penger. Mye penger – fordi etterspørselen ute i verden så til de grader vokser raskere enn produksjonen (som i praksis står på pause til de har løst luseproblematikken). For å løse problematikken investerer næringen milliarder i kunnskapsproduksjon, for ingen næring tjener på å stå stille over lang tid.
