Geir Wenberg snudde livet på hodet: – Jeg satt i Bodøs mest luksuriøse leilighet, men jeg var ikke lykkelig

Geir Wenberg er den alvorlige oppdrettsmillonæren som bestemte seg for å heller være lykkelig.

FAUSKE: Den lyse luggen til Geir Wenberg kompletterer et ansikt som smiler bredt. For de som har kjent oppdrettsprofilen, bryteren og bedriftsbyggeren i mange år, er det et syn som er blitt stadig mer vanlig.

– For å ta det første først. Du spurte om livet noen gang har vært bedre? Jeg tror ikke det. Jeg er på et sted i livet hvor jeg har det veldig bra, både med meg selv og de rundt meg.

Smilet blir bare enda større. Det er lett å se at han mener det. Men det har vært en prosess å komme hit.

– Hvis du ante hvor mange som har spurt meg om det går bra. Hvor mange som faktisk har vært oppriktig bekymret, det er både hyggelig og samtidig litt rart. Men, sånn er det vel når et etablert mønster blir brutt, sier Geir litt tankefullt.

For det er ingen tvil om at det har skjedd noe med mannen som har gitt hele sitt liv til å utvikle det som startet som et hobbyprosjekt for faren og to onkler til den milliardsatsingen den er i dag.

Wenberg Fiskeoppdrett og Salten Aqua har blitt store bedrifter med enorme investeringer i lokalområdet bak seg. På løpende bånd har det blitt åpnet nye fabrikker, slakteri og anlegg for både eggproduksjon og smolt.

Alle disse med en alvorlig forretningsmann med på bildene av snorklipping og håndhilsing på ministre og stortingsrepresentanter. Til tross for at det har vært veldig mye å smile av.

– Jeg kan si så mye som at jeg skulle ønske jeg hadde smilt mer. Jeg vet jeg oppfattes som hard og veldig fokusert, men det var det jeg var. Jeg følte at dette måtte tas på alvor, det har vært et stort ansvar å bære på. Først et ansvar for å bygge bedriften, så for fisken og de ansatte, sier Geir Wenberg videre.

– Etter hvert er det svært store summer som har blitt investert, og man føler et ansvar for at det skal gå bra. I tillegg får man jo et stort ansvar for sitt eget lokalmiljø, når man tross alt er en aktør som påvirker andre enn bare oss selv.

– Men ja, det har vært veldig mye å smile over. Så jeg burde nok hatt er større fokus på det.

– Selv om jeg nok har virket hard, veldig fokusert og målrettet føler jeg at det har vært en fantastisk tid og en utrolig reise, men nå har jeg gjort mange personlige grep. Det er tid for å endre min kurs, sier Wenberg.

For når endringen kommer, det er da folk begynner å melde fra om at de lurer på om det faktisk står bra til. Å bryte opp et etablert bilde som er skapt over mange tiår blir lagt merke til i ett lite lokalsamfunn.

– Det ene tok det andre, og uten at det i seg selv var et mål, hadde jeg plutselig den mest kostbare bilen. Det samme med leiligheter, hytte og bolig i utlandet.

– Jeg hadde alle disse materialle tingene, uten at det gjorde meg «en millimeter» mer lykkelig. Men jeg tror jeg fikk en slags erkjennelse av at dette var noe som fanget meg mer enn de frigjorde. At det som skulle gi meg drømmelivet på en måte endte opp med å begrense min egen tilværelse.

Han snakker med den samme overbevisningen som han alltid har gjort i næringslivet og idretten.

– Det er jo en klisjé, men det føltes ikke som om jeg eide tingene. Det ble de som eide meg.

Men, det er én ting å føle på uro. Det er noe helt annet å snu opp ned på det som fantes av etablerte forventninger, både fra andre, men også fra seg selv.

– Jeg fikk vel en slags åpenbaring. Det gikk opp for meg hva som måtte gjøres. Da jeg forsto det, kjente jeg rett og slett på en euforisk følelse. Jeg har alltid vært sånn at når jeg har tatt en beslutning, da føler jeg ro og ikke bekymring for om jeg kan gjennomføre den.

Det skjedde på en løpetur på glatt februar-føre i Bodøs gater. Sånn glatt føre som bare kommer med mildvær etter en lang kuldeperiode.

– Jeg vet nøyaktig hvor jeg var, på meteren. Det var så viktig for meg, så det er ikke så rart. Det var stedet jeg bestemte meg for å gjøre det som gjorde meg glad, og ikke det som alle andre forventet av meg.

Han dro hjem til leiligheten, som var av det meget eksklusive slaget. Men Geir hadde allerede begynt flytteprosessen i hodet.

– Jeg kom hjem og fortalte min daværende samboer om at dette var min beslutning. Over flere år hadde jeg bygget opp og fått så mange ting å ta vare på at jeg følte meg fanget i en drøm som ikke var min egen. Det kunne ikke fortsette, forteller han.

Litt etter litt begynte prosessen med å komme seg ut av det som var, og endre til den kusen som føltes riktig. Men en ting var det som skjedde i det private livet, det var også ting som var i ferd med å endre seg i det som alltid har vært hjertesaken til Geir Wenberg, nemlig virksomheten som bærer familiens etternavn.

Det var flere faktorer som gjorde at den samme driven som hadde vært kjennetegnet hans, og en stor del av grunnen til suksessen, ikke lenger var helt den samme.

Gjennom lang tid hadde familiebedriften sammen med sin nære samarbeidspartner Edelfarm, forsøkt å få til en ny type oppdrettsanlegg, såkalte semilukkede anlegg, som ville gjort påvirkningen i fjorden mye mindre enn de anleggene de har i dag.

– Vi ventet i seks år på svar på vår søknad om utviklingskonsesjoner, men svaret ble nei. Myndighetene ønsket ikke en slik teknologi for å utvikle næringen inn i fremtiden. I tillegg ble våre to konsesjoner på forskning og utvikling trukket tilbake, for forskningen hadde visstnok ingen verdi. Å miste disse mulighetene som vi hadde jobbet så hardt for var helt enormt demotiverende.

I tillegg er det ingen tvil om at utarbeidelsen av nye skatteordninger for bransjen var en stor del av at Geir ikke lenger ville holde på som før.

– De hadde justert opp utbytteskatt og formueskatt, noe som vi hadde rent ut akseptert. Så skal de gi dobbel skatt på de pengene vi tjener i tillegg gjennom grunnrenteskatten. Det var dråpen for meg, sier han.

– Det er viktig å si at vi alltid har betalt mye skatt og det skal vi selvfølgelig fortsette med. Så lenge vi tjener penger skal også fortsette å ta ett stort lokalt samfunnsansvar.

– Det hander ikke om at jeg skal berike meg selv, det føler jeg at jeg har vist nå i hvert fall, men min verktøykasse er de midlene vi har til å utvikle eksisterende bedrifter, og starte opp nye. Om de tar den fra oss, da har jeg ikke noe å jobbe med, og da har jeg ikke motivasjon til å involvere meg på samme måte lenger. De pengene er et ansvar for å bygge samfunnet, sånn jeg ser det, slår Geir Wenberg fast.

Men i alt det som er gjort for å utvikle familiebedriften, opplevde Geir noe av det verste en partner kan gjennomgå. I 2011 mistet han samboer gjennom mange år, og mor til hans barn, Anne Line Joelsen. Hun valgte selv å avslutte livet sitt.

– Når jeg ser tilbake på det, så er det helt utrolig at man klarte å håndtere det, sier Geir ettertenksom.

– Å oppleve det, og ha ansvaret for to barn på 10 og 14 år, samtidig som man skal være direktør og toppleder, det er det ikke så lett å sette ord på. Jeg brukte nok jobben som en flukt fra det å håndtere følelsene rundt det. Det ble min måte til å få tankene på noe annet.

– Lot du deg selv få lov til å sørge?

– Nei, nei, absolutt ikke. Det meste blei feil i den tiden for min egen del, og det har jeg fått kjenne på i ettertiden. Men det er ingen oppskrift på det heller, det er ikke en manual på hva man skal gjøre.

– Jeg fikk veldig mange råd om å snakke med både psykolog eller prest, men jeg benyttet meg ikke av det. Jeg vet ennå ikke om det var rett, det vet jeg ikke om jeg noengang kommer til å få vite det.

Han forteller at det største nederlaget var å ikke kunne holde et løfte han hadde gitt til seg selv da hans egne foreldre gikk fra hverandre da han var 13 år.

– Det førte til at mamma forsvant ut av livet mitt, og det jeg opplevde da, bestemte jeg meg for at om jeg fikk unger selv, så skulle de aldri oppleve noe sånt, sier Geir.

– Så er det det som skjer. Å ikke klare å få det til, det er vanskelig å akseptere. Min største sorg både da og nå er overfor ungene, for jeg vet hvor viktig en mor er, både som barn men også i voksen alder.

– Det var egentlig bare én løsning på saken for min del, og det var å jobbe videre. Ikke stoppe opp, men ta bort oppmerksomheten fra det som var det verste jeg hadde opplevd. Der og da var det ikke noe annet alternativ, men jeg ser jo i dag at det var fullstendig galskap. En slik opplevelse kan man ikke bare legge lokk på, det er ikke mulig.

Men bakgrunnen for at han nå er på et helt annet sted enn for bare et par år siden, handler ikke bare om grunnrenteskatt og konsesjoner. Men som nevnt i begynnelsen, et valg om å ikke leve noen andres liv, men heller det som passer han selv. Å tørre å gjøre en endring.

– Jeg har gitt meg selv et større handlingsrom for å gjøre det jeg selv vil. Det er så mange flinke folk som kan holde det gående uten at jeg må være der. hvis jeg har det bedre i teltet, hvorfor skal jeg ikke velge det, når jeg har muligheten?

Men det som ingen hadde forutsett, aller minst Geir selv, var at 54-åringen skulle begynne å dele med andre hva han holdt på med. Enten det handler om å gå tur i fjellet, eller de tankene han har for seg selv. Og det var nok da det kom bekymringsmeldinger Geir om han hadde det bra.

For plutselig begynte han å dele tekster på Facebook, og det var av det filosofiske slaget.

– Jeg har skrevet tekster i mange mange år, men aldri turt å fortelle det til noen, og i hvert fall ikke publisere det offentlig. Men jeg tenkte at det fikk bare stå til.

Det neste steget var at han begynte i spille inn og filme på noen av de turene han gikk for seg selv. Så mye at det begynte å bli en del materiale på pcen.

– Vi kan snakke om tilfeldigheter nok en gang, men dette hadde nok ikke skjedd om det ikke var for at jeg fikk Covid-smitte i fjor høst Da ble jeg rett og slett veldig dårlig, og måtte legges inn på sykehuset i en uke, sier Geir lattermildt.

– Jeg lå i senga og kjedet meg, hadde heldigvis med meg pc og kunne bruke den. Så mens jeg lå der, fikk jeg tid til å lære meg hvordan egne Youtube-kanaler fungerer i løpet av innleggelsen. Det ene førte til det andre, og jeg la etter hvert ut en turvideo. Men det tok lang tid før jeg turte, sier Geir.

– Det er viktig å si at min kjæreste Gry var en viktig motivator for at jeg skulle trykke på publiseringstasten. Og det er jeg glad for fordi jeg har fått enormt med positive tilbakemeldinger.

Den første videoen ble lagt ut for et år siden, og nå har Wenberg allerede over 30.000 abonnenter på sin kanal. I tillegg skal flere av hans videoer også sendes på Naturkanal1, hvor første sesong allerede har hatt premiere på riksdekkende TV.

– Jeg er veldig overrasket over det. Hadde noen sagt dette for et år siden, hadde jeg aldri tenkt tanken engang. Jeg hadde som sagt ikke Facebook engang for to og et halvt år siden, ler han.

– Men det er litt av poenget mitt med å fortelle om dette som jeg gjør, fordi det å komme seg ut og koble av fra den hverdagen man tror man sitter fast i, det er så utrolig viktig. Og man trenger ikke å gå to uker i Sverige uten dekning i fjellet for å kjenne på det. Det kan handle like mye om turen rett utenfor stuedøra. Men la mobilen ligge, og ta den viktige pausen fra alt en liten stund.

Som en mann som har vært veldig privat, er det å skulle fortelle og dele sin historie ikke selvsagt for Geir. Men han vet også verdien i å finne sin egen lykke.

– Hvis jeg kan komme med et mikroskopisk bidrag til noen andre som hjelper, så har det stor verdi for meg. Det er å få folk til å gjøre det som gjør dem lykkelige, det er veldig viktig for meg. Livet er for kort til å ikke gjøre det som gir oss lykke.

– Hvis vi kan gi litt forståelse i stedet for kritikk, og tenke litt før man snakker, tror jeg verden blir et bedre sted.