På et tidspunkt var han Norges yngste ordfører, og gjennom jobben som administrerende direktør i Sjømat Norge er han i daglig kontakt med både statsråder, stortingsrepresentanter og bedriftsledere. Selv sier han at han ikke er så langt unna å være den omreisende skrankeadvokaten som han alltid hadde drømt om å bli.
Kanskje, men Geir Ove Ystmark (45) har uansett viet livet sitt til kysten. Det har hatt sin pris.
– Jeg prøver hele tiden å gjøre meg så tilgjengelig som mulig. Når jeg har fri kan jeg nås på epost eller SMS. Jeg slår aldri av telefonen. Ikke i helga. Ikke om natten.
Også når han er på reisefot er det stort sett mulig å nå ham – under en av samtalene våre må han unnskylde motorduren i bakgrunnen.
For det er nemlig ikke sjelden at han sitter på fly.
Han pendler ukentlig mellom Oslo og familieboligen på Liland – som de selv har tegnet og bygd – opp på fredag og ned igjen på mandag.
SAS-appen hans forteller at han har tilbakelagt 117 flyturer i løpet av de siste 365 dagene, tilsvarende 131 timer i lufta.
– CO2-regnskapet mitt går nok ikke opp i opp, medgir han.
Takknemlig
Med all reisingen har tiden med kona og barna blitt noe av det mest dyrebare han har. Da blir det lite tid til annet på fritiden.
– Jeg jobber såpass mye at når jeg virkelig skal koble av må det bli med nærmeste familie. Om det er å gå turer i fjæra eller lage mat sammen. Det er det jeg setter aller mest pris på. Og jeg kan ikke få skamrost kona mi nok. Hun har vært en utrolig viktig støtte for meg, og som skal ha mye av æren for at vi får det hele til å gå rundt.
– Og det er jeg utrolig takknemlig for.
Men hva er det med denne jobben som gjør ham så glødende engasjert? Som gjør hele innsatsen verdt det?
En liten indikasjon kan man kanskje få fra å høre ham snakke om den norske kysthistorien:
– Vet du, det er noe som lenge har irritert meg ved dette. Da Norge skulle bygge sin nasjonalforståelse valgte man å børste støvet av bønder på innlandet, og det var folkedrakter og Bjørnstjerne Bjørnson, og romanene var bygget rundt gårdsbrukere som sentrale skikkelser.
Man enser engasjementet tilta idet han fortsetter:
– Men det er jo sjøfolk vi har vært. Fiskere heller enn bønder. Og det er langs kysten vi vil brødfø oss, og det er langs kysten vi alltid har gjort det. Før jernbanen og veiene var det kysten som var åren til det internasjonale samfunnet, og som gjorde at man allerede tidlig var verdensborgere på steder som Helgeland og i Lofoten.
– God barndom
Ystmark ble født en vinterdag den 26. november i 1971 på St. Olavs hospital i Trondheim. Han var minstemann i en søskenflokk på tre. Faren, Kolbjørn Robertsen, fikk det som skulle bli en fjerde bror senere.
Han var undervisningsinspektør på Fosen videregående skole og ellers aktiv innenfor fagforeningene. Mor, Eldbjørg Ystmark, var hjemmeværende.
De bodde de første årene sammen i Trondheim, men gutten flyttet senere sammen med moren til Malm, en velklingende gruveby i Nord-Trøndelag. En ideell tumleplass, erindrer Ystmark.
– Da pappa flyttet til Hammerfest da jeg var fem, ble jeg feriependler. Det gjorde jo at jeg fikk en forkjærlighet også for Finnmark, og jeg fikk oppleve både kystkulturen i Hammerfest og industrikulturen i Malm.
Også pappa Robertsen var en kystens mann. Han var involvert i kystkulturlaget, interessert i gammel kystkultur og gamle fyr, og brukte mye tid på å studere disse.
– Det er helt åpenbart at hans interesser hadde innvirkning på meg. Jeg har jo på mange måter arvet hans lidenskap for kysten, og også for politikk og historie.
Ystmark ble politisk aktiv da han var 13. Han kom tidlig inn i fylkeslaget i Unge Venstre for Nord-Trøndelag, hvor han var nestleder under Trine Skei Grande.
– Jeg synes jeg hadde en god barndom. Vi hadde alltid en følelse av at vi var frie, kanskje mer enn hva som er vanlig for barn i dag.
Han nevner en ulykke med en kniv som skulle gjøre ham blind på det ene øyet som 11-åring.
– Men jeg er glad for at vi hadde de frie rammene som vi hadde. Det hadde sine oppsider. Dessuten har jeg alltid sett godt på det øyet jeg har igjen, så det er ikke noe jeg har angret så veldig på.
Hektet på statsvitenskap
Unge Ystmark var rastløs, ambisiøs. I 1990, 18 år gammel, la han på vei til Tromsø for å følge drømmen om å studere jus. Karakterene strakk ikke til for førstegangsopptak, og planen var å ta et år som privatist i Ishavsbyen.
At han der skulle bli hektet på statsvitenskap og samfunnsplanlegging hadde han imidlertid ikke regnet med.
– At jeg valgte å fordype meg i havbruk var litt tilfeldig. Jeg kom inn i et kollektiv med andre havbruksstudenter, og det ble mange sene kvelder med gode samtaler om oppdrett og havnæringsstruktur. Det var jo en utrolig spennende tid i bransjen.
– Ikke minst var det mange spennende folk som sto bak strukturendringene i næringen. Det var ikke den vanlige typen forretningsfolk, men bygdefolk, og som hadde bygd seg opp fra grunnen av. Det var sterke personligheter, og de fascinerte meg.
Hovedoppgaven omhandlet nettopp strukturendringene i havbruksnæringen. Ottar Broks var veileder.
– Hun med de knallblå, forførende øynene
Det var også i studietiden at han skulle møte sitt livs kjærlighet. Trude Mortensen studerte riktignok russisk, men de hadde felles kantine. Begge visste hvem den andre var, hadde avstandsforelsket seg fra hver sin kant av den store salen.
En kveld på byen på det tidlige nittitallet spurte hun en kompis av Ystmark, Sigmund Holstad, om hvorfor sistnevnte ikke var tilstede. Kompisen ringte etter hvert hjem til den lutfattige nord-trønderen.
– Studielånet var brukt opp og jeg levde på nudelsuppe og havregrynsgrøt. Jeg svarte at jeg ikke hadde penger.
Men Holstad kunne melde om en vakker kvinne som hadde spurt etter ham. Han tilbydte seg å spandere ei øl på om Ystmark selv kunne skrape sammen nok til bussen.
Samme kveld ble det et visst sted i Tromsø innløst en bussbillett mot en neve 50-øringer.
Ystmark kom seg ikke lengre enn til bardisken før han så henne.
– Der var der hun var. Jenta som jeg hadde smugtittet på i pausene mellom forelesninger. Hun med de knallblå, forførende øynene. Hun som var så søt.
Resten er, som de sier, historie.
Året etter ble de samboere. De giftet seg i 1999, samme år som de fikk første datter Vilde. Tre år senere kom Ida til verden.
Blant de yngste i fylket
Men 1999 skulle vise seg stort nok til å også romme et yrkesmessig høydepunkt. Geir Ove Ystmark ble Norges yngste ordfører, den gangen en av de yngste i fylket gjennom tidene.
Bjarkøy kommune hadde nylig blitt hardt rammet etter å ha mistet hjørnesteinsbedriften innen fiskeindustri, og Ystmark fikk dermed hendene fulle.
Kunnskapene han hadde tilegnet seg fra mastergraden kom godt med.
– Det var en spennende tid, og vi la blant annet inn en stor innsats for å få refinansiert fiskeindustrien i kommunen.
Det fikk de til slutt. Thomassen gikk inn og etablerte ny satsing på fiskeri. I dag er samme virksomhet eid av Ytterstad. Heller ikke Bjarkøy kommune består, for den saks skyld. Den ble slått sammen med Harstad allerede i 2013.
– Tiden min som ordfører hadde i det hele tatt mye med fiskeri å gjøre. Jeg jobbet blant annet mye opp mot de daværende fiskeriministrene Lars Peder Brekk og Otto Gregussen for å få gjennomslag for våre politiske mål.
Men ordførervervet ga ham også muligheten til å møte menneskene som bodde der på en ny måte.
– Siden hjørnesteinsbedriften hadde forsvunnet var det naturligvis også mange vanskelige saker på sosialsiden som måtte håndteres. Det var jo også en veldig viktig side av jobben, som jeg kanskje ikke hadde sett for meg.
Mulig fiskeriminister, eller?
At han har et folkelig vesen er det imidlertid liten tvil om.
Så sent som i 2013 ble han i VG stemt fram som folkets favoritt til rollen som fiskeriminister da Venstre var aktuelle som regjeringsparti med Frp og Høyre.
Det til tross for at han 8 år tidligere hadde lagt den partipolitiske karrieren på hylla da han sa ja til å bli direktør i Sjømat Norge (da Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening).
– He he, det var jo morsomt at VG-leserne syntes det. Men det var aldri slik at jeg hadde fått signaler om at jeg kunne være aktuell i en slik rolle, og det er heller ikke noe jeg har spekulert i.
Noen måneder etter ble han i stedet utnevnt til administrerende direktør i organisasjonen.
På vippen
Karrieren kunne imidlertid gått en annen vei allerede lenge før det. I 2005 var han førstekandidat på stortingslista til Venstre i Troms. Partiet hadde posisjonert seg på vippen i fylket.
Valgnatten skulle dermed bli en nervepirrende affære.
– Jeg bikket inn og ut av stortingslista hele den natten. Da resultatet forelå, var det ikke mange stemmer om å gjøre at jeg ikke var inne.
Nederlaget var tungt å svelge.
– Det var nok da jeg tok det endelige linjevalget om å forlate partipolitikken.
Men Ystmark er ikke med på at han dermed har forlatt politikken som sådan. Snarere tvert imot.
– Jeg vil si at jeg er svært næringspolitisk aktiv. Sjømatnæringen er jo omgitt av politikk på alle kanter . Det er blant annet handelspolitikk, arealtilgang, innfløkte reguleringer og dette med å oppnå aksept for matproduksjonen vår.
– Og et er jo det som virkelig skiller sjømatbruksnæringen fra andre matnæringer. Med en gang det blir snakk om å benytte seg av fellesskapsressurser, slik som jo kystareal er, så blir det en veldig politisk sak.
Venn med alle
Og han er heller ikke så sikker på at de praktiske sidene ved arbeidsdagen hadde vært så markant forskjellige om han i dag hadde vært stortingspolitiker.
– Jeg jobber jo mye opp mot både statsråder og stortingspolitikere, og også statsministeren og statsministerens kontor. Forskjellen nå er at jeg må prøve å være litt mer venn med alle.
Dessuten bedyrer Ystmark at han allerede er blitt godt vant til det – til å være venner med «alle».
– Det er en bredde innenfor denne næringen som er få næringer forunt. Jeg får jobbe bredt, fra tunge internasjonale politiske saker, som markedsadgang til EU og Kina, til det som angår kommunenes prioritering av arealtilgang for oppdretterne.
– Jeg synes det er en sjeldent spennende arbeidshverdag, og jeg føler meg heldig som får oppleve den.
Likevel drar han fram menneskene han møter til daglig som det beste ved jobben.
– Da tenker jeg på de som inspirerer meg, og får meg til å virkelig brenne for denne næringen. Jeg tenker spesielt på folk som Kjell Olav Larsen fra Båtsfjorden, som stiller opp med all sin tid, og som investerer alt de har tilbake i samfunnet. Gustav Witzøe er en annen slik karakter, en samfunnsbygger. Det er ingenting som gleder dem mer enn å hjelpe samfunnet rundt seg, og det er det som gjør mest inntrykk på meg. Som gir meg lyst til å stå på for denne næringen. Fordi det er noe som virkelig er verdt å kjempe for.
Ja, du kan si at det utvilsomt er noe folkelig over Ystmark.
Historie og skjønnlitteratur
Tilbake til denne fritiden. Privatpersonen. Geir Ove Ystmark, mennesket.
All reisingen innebærer mye fritid, og da tyr gjerne 45-åringen til ei bok. Han foretrekker noe som har med historie å gjøre. Han kan mye om verdenskrigene og de store politiske linjene siden den franske revolusjonen. Men han leser også gjerne historisk skjønnlitteratur.
Han nevner Ken Follet og Agnar Mykle som favoritter.
– Jeg setter særlig pris på sistnevntes «Lasso rundt fru Luna». Den handler om en ung student fra Trondheim som tar fatt på lærergjerningen i Nord-Norge på 30-tallet.
Minner det deg om noen du kjenner?
– He he, jeg liker lokalhistorie. Ofte er jo historisk skjønnlitteratur knyttet opp mot lokalhistorie. Slik som «Den siste viking», som tar for seg fiskerne i Trøndelag som drar på fisketur til Lofoten.
– Og jeg er jo veldig opptatt av gammel kystkultur, for eksempel.
Kjøpte aldri «Merca»
Og hva med økonomien?
Å være administrerende direktør i en interesseorganisasjon som representerer en næring som ser ut til å være på vei inn i sin store gullalder må jo være lønnsomt?
Har han unt seg noen spektakulære kjøp?
– Nei, jeg må nok skuffe deg der, sier Ystmark og ler.
– Det eneste må være at jeg og Trude har kjøpt ei lita leilighet i et rekkehus på Kreta. Så den «Merca» ble aldri kjøpt.
Og 45-åringen meddeler samtidig at det ikke bare er på solfylte dager at familien drar ned til middelhavsøya.
– Vi har blitt nokså «grekofile» etter hvert, og vi har tilbrakt mer enn et par påskedager der nede hvor det har gått i 12 grader og regn som faller sidelengs.
– Da er det ingenting som er åpent, og man får på en måte oppleve det ekte greske samfunnet.
Man kan rett nok si at det har blitt som et hjem nummer to for hele familien.
– Når vi er der går vi turer i fjellet eller legger ut på en sykkeltur. Døtrene mine har også på mange måter vokst opp der, og har egne venner som de har kjent siden de var bittesmå. Kreta har rett og slett blitt en liten del av oss.
Håper å kunne slappe av
Men hva om vi ber ham filosofere litt over hva han har utrettet. Både før og fraover. Hvordan ser framtiden ut?
– Det er viktig å nevne at arbeidet i Sjømat Norge er et lagarbeid. Vi har utrolig dyktige medarbeidere, og som daglig viser at de har et veldig hjerte for næringen, svarer Ystmark, og legger til:
–Jeg synes vi har klart å komme oss i en posisjon hvor vi sitter tett på alle prosesser hvor sjømatpolitikken utmeisles, og det er jo bra.
Hvor hans egen framtid bærer vet han naturlig nok ikke. Ettermælet sitt bryr han i hvert fall ikke seg noe særlig om.
– Det viktigste er at vi lykkes med prosjektet med å lage mer sjømat. Det er klimavennlig mat og helseriktig mat. Det oppleves ofte som underlig at man må slåss for å lykkes med det.
Men selv om han føler at han enda har mye å gi, og ser fram til å kjempe næringas sak i mange år framover, er han ikke fremmed for å drømme om en roligere hverdag i den fjerne framtid.
Vi har spurt ham hva han gjør når han er 60.
– Jeg håper at jeg etter hvert vil kunne slappe litt av. Kanskje jeg driver jeg et eget lite selskap og har tid til å være mer sammen med Trude. Jeg ser for meg oss to på ei gresk strand. Skulle jeg være riktig heldig å så lykkes jeg med å gi ut en bok eller noe slikt.
– Ja, det å avslutte karrieren med en friere stilling og et godt liv sammen med den personen som jeg setter høyest i livet, det ville vært noe, det.
