I dag besøkte jeg Gatas Parlament. Det er et kafébord, der ganske opplyste mennesker møtes til en kopp kaffe eller to på formiddagen. Der gikk samtalen om Brennpunkt og den helvetes oppdrettsnæringa. Det mest klanderverdige var utslippene av kloakk, kjemikalier som drepte alt liv i havet, og all jævelskapen som ble puttet inn i fisken. Nå skulle det bli slutt på å spise oppdrettslaks. Appetitten ble ikke bedre av lusebildene fra Frøya.
Dette er inntrykkene folk sitter igjen med. Dette er ikke «white trash», som ikke forstår den vanskelige språkbruken i Dagsrevyen. Dette er folk som skjønner at landet må ha noe å leve av, og at matproduksjon også i landbruket har et miljømessig avtrykk. De mener bare at en næring som velter seg i milliardfortjeneste må ta seg råd til å rydde opp etter seg.
Gatas Parlament er feilinformert, men de mener selv at de er godt informert. Oppdrettsnæringa mener at folk er idioter som ikke skjønner at oppdretterne er misforstått, og at det i det store og det hele nå går meget bedre. Man blir nærsynt av å studere markedspriser og bunnlinjer.
Vi tenker at byfolk bør komme seg ut av sine kokonger av betong, glass og ferdigmat, og realitetsorientere seg i virkelighetens verden utenfor byporten – les: havet i brått og brenning. Kanskje byfolket tenker at kystfolket kan siviliseres av litt markedsorientering – les: et måltid på Maemo, som ikke serverer oppdrettslaks av hensyn til miljøet. Det er mager trøst at det er nok av spisesteder som gjør det, når de beste kokkene i Norge velger bort oppdrettsfisk. Volumet spises opp i dag, mens framtida forvitrer.
Gatas Parlament er omdømmepolitiet på mitt hjemsted. Jeg er for lengst satt på glattcelle for å sone for mine synder som oppdretter. Ingen tror på det jeg sier om laks. Det kan hende at de hører på meg i 30 sekunder av ren høflighet på grunn av gammelt naboskap, men øynene drifter avgårde og signaliserer at ord flyr forbi uten krav på oppmerksomhet.
I virkelighetens verden er det ikke et spørsmål om å ha de beste argumentene. Vi kan henvise til allverdens rapporter og forskning. Det spiller ingen rolle. Det er mengden av propaganda som teller. Jeg innbiller meg at oppdrettsnæringa i dag bruker ca 1 promille av sine inntekter på strategisk omdømmebygging. Oppgaven er å nøytralisere effekten av skriveriene til 100 agendaforskere og 10.000 aktivister.
Oppdrettsnæringa er overkjørt av folkeopplysning i regi av Norsk KrigsKringKasting. Folkefordummelsen ruler. Oppdrettsnæringa lurer. Kommunikasjonsdirektørene cooler’n.
Dessuten tror ikke folk på rikinger. De har alltid en skjult agenda. Det vil si: den er ikke så skjult. Den går ut på å lure oss alle, slik at de kan tjene enda mer penger. Rikinger omgås helst hverandre, og vet ikke om Gatas Parlament.
Glem vekst de neste 10 årene. Kan analytikerne være så vennlig å senke kursmålene 50%? Kanskje kollaps i aksjekursene kan bli en nødvendig wake-up call som merkes helt inn i styrerommene?
