Under Aqua Nor i august 1999 møttes to menn i baren på Hotel Royal Garden i Trondheim. Pan Fish’ konsernsjef Arne Nore og tidligere Hydro Seafood-topp Atle Eide. Pan Fish gikk som en kule på børsen. Lakseprisen nærmet seg 26 kroner.
– Dette kommer til å gå galt – før eller senere. Prisene kommer ikke til å vedvare. Normalisert EBIT-margin for laks er 2,50 kroner per kilo, sa Eide.
Nore avviste teorien. Fire år etter tok Eide over direktørstolen i Pan Fish.
Atle Eide støttet seg til historiske data og en underliggende forutsetning om produksjonsvekst. Historisk har det vist seg at lakseprisen har økt hvis tilbudsveksten har holdt seg under 7-8 prosent. Og markedet bygges alltid ihjel.
Forrykende markedsvekst
Det som var en sunn tilnærming og fornuftig analyse i 1999 er ikke like relevant nå. Siden 2012 har ikke laksetilbudet vokst. Men det har etterspørselen.
Den gjennomsnittlige lakseprisen i 2012 var 26 kroner kiloet, identisk med hva den var i august 1999. Fire år etter er den (så langt i år) like over 60 kroner. Prisoppgangen er på formidable 130 prosent. En forrykende markedsvekst. Bare det siste året har lakseprisen lagt på seg med 50 prosent. Økt etterspørsel speiles i prisløft – ikke volumoppgang.
Luksusprisene fra 1980-tallet er tilbake.
Hva så med neste år?
Neppe nevneverdig tilbudsvekst. Og definitivt langt under den veksten som en så før 2012. Analytikerne snakker om max fem prosent.
Omdømme
Med den omdømmemessige pepper som næringen har fått i det siste, særlig knyttet til de groteske luseskadene ved Frøya, men også Brennpunkts iherdige forsøk på å stemple oppdretterne som miljøverstinger, er forhåpninger om en vesentlig vekst i det korte og mellomlange bildet fåfengt. Det er tungt å argumentere for et byks i lakseproduksjonen nå. Svært tungt.
Det politiske kommunikasjons-sidesporet om en femdobling av næringen innen 2050 til tross – det ligger ikke an til vekst. Slett ikke. Her er Ap-leder Gahr Støre på linje med statsminister Solberg. Og da blir det slik. Det er politisk konsensus for frys.
En restriktiv tilnærming parret med treghet i tildeling av utviklingskonsesjoner kan en si med høy grad av sikkerhet at 2018 heller ikke vil gi nevneverdig vekst i tilbudet. Utviklingskonsesjonene er først og fremst et supplement, ikke noe som i seg selv vil gi betydelig produksjonsvekst. I hvertfall ikke i det korte bildet.
Ugunstig for vekstkåte oppdretterne. Men er det egentlig ugunstig, sett fra et eier- og inntjeningsperspektiv?
Luksusfisk
EBIT per kilo for Marine Harvest, markedsleder og per definisjon en representant for gjennomsnittet i næringen, har i år vært vel 14 kroner kiloet – nær seks ganger høyere enn Eides 1999-analyse.
Marine Harvests konsernsjef Alf-Helge Aarskog har ikke hastverk med å vokse. Arvtakeren etter Arne Nore og Atle Eide vil ikke øke før luseproblemet er utradert. Det kan ta sin tid.
Marine Harvest, hvor gamle Pan Fish er en av flere pilarer, prises idag til 69,4 milliarder kroner. En slik prising hadde ikke selskapet hatt om det hadde tjent 2,50 kroner per kilo og produksjonsveksten hadde vært ti prosent årlig.
Uten tilbudsvekst gjeninntar laksen fordums tiders prising som luksusfisk. Og, spør en aksjonærene – og miljøvernerne – er det kanskje ingen dum idé.
