De nye Basel-konvensjonene lager skjær i sjøen for innsamling og resirkulering av marint avfall på tvers av landegrensene.
– Dette er en utrolig krevende situasjon for mange av våre leverandører i Europa, sier daglig leder Øistein Aleksandersen i Nofir, et selskap som siden 2008 har samlet inn materialer og redskap fra fiskeri- og havbruksnæringa til gjenvinning.
De har vært igjennom flere runder med byråkratiske prosesser som satte en brems på arbeidet deres. Først i 2012, så i 2018 og senest nå i 2021 med den siste oppdateringen av Basel konvensjonene – initiert av norske myndigheter.
Reglene skal sørge for renere hav, men Nofir og deres utenlandske leverandører frykter reglene kan skade internasjonalt samarbeid om innsamling og gjenvinning av marint avfall.
Skal stoppe plastavfall på avveie
De nye reglene for eksport og import av plastavfall skal sørge for økt kontroll av den internasjonale handelen med plastavfall. Bakgrunnen er at store mengder plastavfall ikke blir forsvarlig håndtert. Ofte er det utviklingsland som stiller seg disponible til å ta imot og håndtere avfall fra blant annet EU.
Ifølge de nye reglene må europeiske eksportører av plastavfall, eller avfall som inneholder plast, anskaffe spesielle tillatelser for å sende avfallet fra ett land til ett annet.
– Dette er et reglement som alle i utgangspunktet støtter. Vi har alle samme mål om å trygge miljøet fra avfall og forurensning, men dessverre slår denne nye konvensjonen feil ut på enkelte punkter, forteller Aleksandersen i en pressemelding.
Nofir har selv fått på plass sine tillatelser, og kan dermed eksportere nøter og annet marint avfall fra sine norske leverandører til sin behandlingsstasjon i Litauen. Problemet oppstår hos de mange organisasjonene Nofir samarbeider med utenfor Norge.
Siden oppstarten har de tatt imot materiale fra tjue land og fem kontinent. Det er det nå stopp på.
– I 2020 kom 5968 tonn av våre 6241 tonn innsamlet materiale fra Norge. Vi har selv fått våre tillatelser på plass, og kan fortsatt eksportere dette til vår fabrikk i Litauen som før. Problemet oppstår når vi skal samle inn de resterende prosentene av materiale fra utlandet, et tall som har sunket stadig de siste årene grunnet nye reguleringer og regler som gjør samarbeid på tvers av landegrensene vanskelig, sier Nofir-sjefen som frykter marint avfall kan bli liggende igjen i sårbare områder der det tidligere ble samlet inn og sendt til dem.
Foto: NofirEn liten, men viktig andel
Nofir kan i praksis jobbe videre som før med sine norske leverandører. Leverandørene sender sine kasserte redskap til Nofir, som med sine tillatelser på plass kan sende dette til behandling i Litauen.
Det er når de skal bistå bedrifter og organisasjoner i utlandet problemene begynner.
– Fordi det er eksportøren av materialet som må betale betyr det at enkeltfiskere eller mindre oppdrettere nå må betale store summer for å sende en mindre mengde materiale til oss. For dem vil dette koste langt mer enn det smaker, og da sender de heller avfallet på deponi, sier Aleksandersen.
Ifølge ham er det ofte snakk om mindre organisasjoner som leverer individuelt sett små, men totalt sett store bidrag i form av kasserte redskap og marint avfall.
Sammen med flere av sine samarbeidspartnere er Nofir nå i dialog med europeiske myndigheter for å få til en endring i reglene.
– For oss står slikt avfall fra utlandet for en liten del av vår virksomhet, men vi risikerer nå at totalt sett store mengder avfall forsvinner ut av gjenvinningssyklusen og ender opp på deponi eller i verste fall ikke tas opp og ut av for eksempel havet fordi det har blitt for dyrt. Den potensielle kostnaden dette vil ha på miljøet er omfattende.
