Jeg er overrasket. Overrasket av alle pussige henvendelser en får via en åpen og rimelig godt lest lakseavis.
Ikke av Facebook-kommentarer ala «Jeg er egentlig tilhenger av fiskeoppdrett […..] Men få driten på land – problemet løst». Heller ikke av fullstendig substansløse PFU-klager. Slett ikke fra domenehaier, gjerne kalt Jim, angivelig sentralt plassert som byråkrat i Beijing, som vil selge meg diverse iLaks-domener i Kina.
Jobb
Heller ikke kinesiske fiskeimportører som skriver Google translate-meldinger som «Jeg er fra Kina, er interessert i eksport laks fra Norge. noen containere, kan du kontakte meg». Andre skriver: «Hello, I am writing from Georgia, Caucasus. We want to buy 1 container frozen salmon per month could you tell me you conditions and prices?»
Nei, det jeg er overrasket over alle som søker jobb hos oss.
Ikke som journalist, sentralborddame eller selger, neida, som matros, skipper, ingeniør, røkter eller driftstekniker.
Seinest i går fikk jeg en henvendelse fra en rådgiver ved en videregående skole nordpå: «Hei her er en ungdom som ønsker seg lærlingeplass hos dere». Og, hold deg fast, «lærlingeplass i kjemiprosessfaget».
Absurd
For et par uker siden, da jeg satt ved bassengkanten i sydlige strøk og fordypet meg i en av Paasilinnas absurde fortellinger fra de finske skoger, fikk jeg en telefon fra en jovial type som nylig hadde mistet jobben som styrmann. Ettersom han kjente godt til iLaks’ båter, ville han gjerne ha hyre hos oss. Jeg la bånd på meg, begrenset syrlighetene, og anbefalte ham høflig om å gjøre grundigere research neste gang han henvendte seg til potensielle arbeidsgivere.
Det er så en må klype seg i armen. Bare det siste året har iLaks mottatt et 20-talls CV’er, jobbreferanser og vitnemål. Forsvinnende få av disse har vært knyttet til arbeid i en nettavis for oppdrettsnæringen.
Det er klart, noen må unnskyldes, særlig når de kommer fra Tunisia eller Nepal, men det overveldende flertallet er faktisk norske.
Åpenhet
Mine første erfaringer fra mediebransjen var i en abonnementsbasert avis. Der var alt dette fullstendig fremmed. En skrev for menigheten, de som betalte, og ikke for andre. I en vidåpen avis, med en helt annen og vesentlig mer omfattende lesermengde, er situasjonen åpenbart en ganske annen.
Men det får stå sin prøve.
For alle de andre henvendelsene veier opp – så det monner. Kontakt med lesere, tilgang på tips til saker, sterke meningsytringer, invitasjoner til bedrifter og happenings, konstruktive og aktuelle innspill. Sosiale medier fungerer som flybensin på engasjementet. Det er på en helt annen planet enn det jeg var vant til for et tiår siden.
Åpenhet betaler seg. Ikke nødvendigvis i kroner og øre, det vil fremtiden eventuelt vise, men i dialogen med dem som er det aller viktigste for enhver avis – leserne.
