Havbruksnæringen i Norge er et resultat av over 50 år ukuelig pågangsmot, en god porsjon dumskap, konkurser og tapte formuer. Når næringen nå er lønnsom, melder staten seg og vil ha sitt, uten at den var med på det spleiselaget fra dag én.
Vi som jobber med neste generasjons havbruk og som skal satse milliarder på å bygge en næring som vi håper blir lønnsom etter hvert, er redde for at det samme skal skje igjen. Det kan unngås dersom havbasert oppdrett blir underlagt samme grunnrenteskatt som resten av laksenæringen. Da ville staten vært med på spleiselaget, og vi ville hatt større forutsigbarhet.
Da de første utvinningstillatelsene for petroleumsvirksomhet ble tildelt på 1960-tallet, var det få som kunne ane hvor viktig petroleumsnæringen skulle bli for Norge. Det samme var tilfellet da brødrene Grøntvedt startet med oppdrett av laks utenfor Hitra noen år senere. I dag er petroleumsnæring og laks våre viktigste næringer, og Norge er verdens største produsent og eksportør av atlantisk laks og ørret. Det er en posisjon vi ikke skal ta for gitt.
Havbasert oppdrett er en uttalt satsning fra regjeringen for å videreutvikle og forsterke Norges posisjon som verdens ledende havbruksnasjon. Vi i Utror og resten av næringen som skal prosjektere, bygge og drifte havbruksinstallasjoner i åpent hav, har for lengst begynt arbeidet gjennom investeringer i teknologi, verdikjede og egen organisasjon. Vi sikter mot oppstart av en subsidiefri, kommersiell og lønnsom produksjon fra 2026.
Investeringene skjer som følge av tydelige signaler og uttalt satsning fra regjeringen og vår tro på produksjon av laks i dens naturlige habitat. Næringens og regjeringens felles visjon var jo nettopp å skape et nytt industrieventyr til havs basert på kompetanse fra våre to viktigste eksportnæringer – eller?
Nå kan Norges posisjon som ledende sjømatnasjon står for fall. Forslaget om å innføre grunnrenteskatt på ordinære matfisktillatelser innaskjærs kan man stille spørsmål ved i seg selv. Men når havbasert oppdrett (inntil videre?) unntas, reiser dette sterk tvil og usikkerhet om regjeringens engasjement og forståelse for hva som kreves for å realisere en fremtidsrettet havbruksnæring til havs.
Når regjeringen nå utelukker havbasert havbruk fra grunnrenteskatteordningen, kan vi for alle praktiske formål avlyse satsningen på havbasert oppdrett i Norge. Risikoen for at grunnrenteskatt innføres når finansteoretikerne har fått tilstrekkelig faglig grunnlag (les: når næringen har oppnådd tilstrekkelig lønnsomhet og investeringer allerede er gjennomført), vil henge som en mørk sky over havbruk til havs fra dag én, og sette en stopper for alle investeringer. For investeringer av dette omfang forutsetter forutsigbarhet.
I Utror tror vi på den norske modellen med forutsigbare rammer og et næringsliv og politikere som jobber sammen for bærekraftig næringsaktivitet og trygge arbeidsplasser. Med vår forståelse av denne samfunnskontrakten i bunn, gikk vi i gang med å bygge en organisasjon og verdikjede som skal være i stand til å utvikle, bygge og operere havbruksinstallasjoner lang til havs. Vi føler oss ganske dumme når denne samfunnskontrakten brytes, uten at våre beste menn og kvinner på Løvebakken så langt har løftet på øyelokkene.
Utrors hovedaksjonær, Lovundlaks, har røtter tilbake til pionerdagene i den kystnære havbruksnæringen for over 50 år siden. Inspirert av historikken og med et fortsatt brennende hjerte for distriktene og mulighetene til havs kommer vi heller ikke nå til å stoppe. I hvert fall ikke nå med en gang.
Det er mulig vi er dumme, men vi er sikre på at det fortsatt er mulig å få til et godt samspill mellom oss som næringsaktør og myndighetene som premissgiver. Vi vil gjerne bygge en ny og fremtidsrettet havbruksnæring til havs med Norge i førersetet. Vi håper og tror at forslaget om grunnrenteskatt på havbruk, uten å komme med en tydelig avklaring for havbruk til havs, var et utilsiktet feilskjær fordi man ikke umiddelbart forsto konsekvensene. Vi får oss ikke til å tro at regjeringen skulle ville sparke bein under sitt eget satsningsområde?
Heldigvis kan feilskjæret rettes opp. Det er avgjørende at vi gjennom dialog og samarbeid mellom myndigheter og næring finner en løsning raskt.
