John Fredriksens tvillingdøtre vil ikke gi fra seg kontrollen over Fredriksen-gruppen.
Torsdag publiserte shippingavisen Tradewinds et intervju med John Fredriksen, den største aksjonær i Mowi, hvor han ga uttrykk for at han ville trekke seg tilbake – og overlate styringen av selskapene i Fredriksen-gruppen til andre enn de to døtrene Kathrine og Cecilie.
– Mine døtre skal ikke måtte leve med den jobbhverdagen jeg har hatt, sa han til avisen.
Døtrene presiserer imidlertid at det bare var shipping- og offshoredelen av virksomheten faren uttalte seg om, og at medievinklingen om at døtrene ikke skal ta over imperiet derfor er svært misvisende.
Mindre betydning
– Det stemmer at vi hverken har eller skal ha en rolle i tilknytning til familiens eierandeler innen shipping- og offshorevirksomheter. Men, dette er en del av familiens samlede portefølje som er av stadig mindre betydning, skriver Kathrine Fredriksen i en epost til Dagens Næringsliv fredag.
– Vi har de siste årene jobbet med å diversifisere porteføljen og utvikle organisasjonen i Seatankers Management, som er hovedselskapet i familiestrukturen. I dag står shipping- og offshorevirksomheten for 20 prosent av familiens samlede aktiviteter. De øvrige 80 prosent er knyttet til eiendom, sjømat og finansielle investeringer, og det er i disse sektorene vi jobber som aktive eiere, fortsetter hun.
- Les også: Fredriksen-exit kan sette Mowi i spill
Fokuserer
Søsteren, Cecilie Fredriksen, er styremedlem i Mowi, som utgjør den klart største og mest verdifulle eiendelen i Fredriksen-gruppen. Cecilie Fredriksen har tidligere uttalt at Marine Harvest (seinere omdøpt til Mowi) er den enkeltstående viktigste investeringen i konsernet.
– Dette er en planlagt og villet utvikling for å spre risikoen i familieselskapet og skape grunnlaget for bærekraftig forvaltning av familiens verdier. Vi vil fortsatt være delaktige i utviklingen av shipping og offshore fremover, men i langt mindre grad enn pappa. Dette er i hovedsak hans ansvar, mens vi fokuserer på den øvrige virksomheten. Ryktene om vår utfasing er altså betydelig overdrevet – den er faktisk helt feil, skriver Kathrine Fredriksen.
