Først ble det besluttet at de mister hjørnesteinsbedriften, nå får de ikke penger til ny kai som kunne gitt nytt liv i bygda

Hamarøy kommune har søkt om å få bygge en ny kai for å skape aktivitet den lille bygda Skutvik i Nordland, men nå ser det ut som det ikke bevilges statlige midler til dette formålet. I hvert fall ikke i denne omgangen.

Neste år er det 40 år siden Truls Eirik Aasjord (59) gikk i land i Skutvik etter endt skolegang på Sortland.

Sammen med sin far og svoger kjøpte han et bygg hvor de startet opp et fiskemottak få år senere. Dette er det samme bygget som idag huser lakseslakteriet på Skutvik.

Et slakteri han har vært sjef på siden 1986. Men noe 40-års jubileum blir det ikke for slakterisjefen.

I 2018 blir lakseslakteriet til Cermaq Norway på Skutvik i Hamarøy kommune lagt ned. Mitsubishi Corporation som eier Cermaq, har besluttet at et nytt fellesslakteri skal bygges på Storskjæret i nabokommunen Steigen.

35 tapte arbeidsplasser i en bygd med 200 innbyggere kan få dramatiske konsekvenser for lokalsamfunnet.


Nå ser det også ut som Skutvik ikke får penger til ny kai.

Det skriver avisen Fremover.

Fylkesrådet har gjort sine prioriteringer av statlige midler til fiskerihavner i 2018, og søknaden fra Hamarøy kommune havner på en sjette plass.

– I år et det vel bare tre prosjekter som får støtte. Vi håper selvfølgelig at minst tre prosjekter skal få støtte også neste år, men dette er midler som i perioder har stått i fare for å ramle helt ut av statsbudsjettet, sier fylkesråd for næring, Mona Fagerås, til Avisa Nordland.

Var konkurs
Selv om Aasjord er opprinnelig fra Steigen, hadde han helst blitt værende i Skutvik.

– Såpass ærlig må jeg være. Jeg nærmer meg pensjonsalder, og jeg ville foretrukket å jobbe her. Det ville vært fint å avslutte med stil.

Istedenfor en avslutning blir det en ny begynnelse. En begynnelse han er spent på.

Fra 1. mai 2017 ble han offisielt tildelt rollen som slakterisjef ved Storskjæret i Steigen.

– Jeg klarte å bygge opp et godt team her i Skutvik, og det skal jeg klare i Steigen også, sier han.

Men veien for en suksessrik bedrift har vært lang og kronglete. Han har opplevd alt. Fra krise i havbruksnæringen på starten av 90-tallet og tunge økonomiske tider, til en næring i vekst og store inntjeninger.

– Vi var konkurs, men vi landet sånn høvelig på begge beina, sier han.

Siden den gangen har bedriften stått fjellstøtt, og er i grunnen hovedårsaken til at bygda fortsatt eksisterer.

Forventer mer kontorarbeid
Klokken er 12.30 og dagens slakting er over. Men selv om arbeidsdagen er over sitter de ansatte sammen i kantinen og spiser lunsj før de går hver til sitt.

Ifølge Aasjord er ikke dette tilfeldig.

– Alle ansatte er igjen til siste er ferdig. Det sosiale er viktig.

For han er det viktig at arbeidsstokken har det trivelig sammen. Det har gitt resultater. Sykefraværet er mellom to og tre prosent, noe som betegnes som svært lavt i en fysisk krevende jobb.

En av hans største bekymringer er at han skal bli mindre synlig for de ansatte når han bytter jobb fra det lille slakteriet på Skutvik, til det nye og store slakteriet på Storskjæret.

– Det kommer til å bli mer kontorarbeid fremover, men jeg ønsker å gjøre ting sammen med de ansatte. Jeg vil ikke være han på kontoret som gjør «ingenting».

Ansatte må pendle
Han sier at en av de viktigste oppgavene i nær fremtid blir å analysere de ansattes behov. Meningen er at ansatte skal pendle mellom Skutvik og Storskjæret med hurtigbåt.

Først var dette en tanke som var fremmed for mange, men nå har den ifølge Aasjord modnet mer blant de ansatte. Men han tror ikke dette kan være en langvarig løsning.

– Nei, jeg tror ikke dette er en løsning som kan vare. Akkurat nå vet jeg ikke så mye om kostnader rundt en slik pendling. Blir det få igjen som benytter seg av det, må vi se hva vi skal gjøre med løsningen.

Selv ønsker han å pendle minst mulig, og er på jakt etter leilighet i Steigen.

– Jeg er en morgenfugl og behøver å være tidlig på jobb, derfor passer det dårlig for meg å bo hele tiden i Skutvik.

Han lover at det skal legges til rette for bomuligheter for de som ønsker å bo i Steigen.

Flytter inn i moderne fasiliteter
Det nye slakteriet betyr en ny hverdag for de ansatte, akkurat det er slakterisjefen veldig glad for.

– Det er museumsutstyr vi holder på med her. Oppgaver som vi gjør manuelt, kommer til å bli mye lettere på det nye slakteriet.

Før vi snakket med Aasjord viste produksjonsleder Jan-Robert Røli-Gjervik oss rundt på selve slakteriet.

På små flater ble vi vitner til mye støy fra maskiner, og en sterk lukt av fisk og klor.

De ansatte var kledd i desinfiserte heldekkende dresser og hadde munnbind. Hygiene betyr alt. Smitte og sykdommer kan føre til store tap for bedriften.

Isoporkasser pakkes med laks og sendes til land som Frankrike, Italia og Spania.

Røli-Gjervik som har bodd hele livet i Skutvik mener flyttingen av slakteriet bekymrer samfunnet mer enn de som jobber der.

– Det er mer et tema for omgivelsene rundt oss, enn for oss selv. Vi får stadig høre om vi har motivasjonen til å pendle og jobbe i Steigen. Foreløpig er den tilstede, inkludert hos meg selv, sier han.

Han er fornøyd hvis halvparten av kollegaene blir med til Steigen.

– De som er tilflyttet kommer nok til å flytte sørover, innrømmer han.

Han frykter ikke at de ansatte skal bli overflødig på det nye slakteriet.

– Vi er ikke redd for at maskiner skal ta over arbeidet vårt, men det vil bli lettere. Mye av det fysiske arbeidet vil bli borte, sier han.

Fergeentusiast
På vei kjørende ut av Skutvik stopper vi for å prate med en eldre herremann som kommer gående.

Han er den eneste i bygda som er ute og går, men det er ingen hvem som helst. Mannen vi møter er Harald Bolsøy, en kjent fergeentusiast i lokalmiljøet.

Bolsøy har tidligere vært kjøpmann i Skutvik i flere tiår, og en sterk forkjemper for at ferga skal gå oftere mellom Skutvik og Svolvær, slik som den gjorde før i tiden.

Nå går den kun tre måneder i året. Han er opprørt over at Skutvik nå også mister slakteriet. Snart er det ingen aktivitet igjen i bygda ifølge han.

– Det er helt grusomt å miste slakteriet. Vi må stå på for å få annen aktivitet. Det er trafikk som skaper aktivitet.

Han forteller om årevis kamp for å berge Skutvik.

– Det er forferdelig at ting legges ned. Vi hadde håp om at det skulle bli noe i Skutvik, og jeg jobbet hardt uten ferie i over 30 år.

Han har kontaktet en rekke politikere i ulike departementer, men sier det er lite hjelp å få.

– Det er sånn det er blitt, og det er lite vi kan gjøre for å stoppe det. Vi kan risikere at alle butikker forsvinner, og at folk flytter herfra. Det er sørgelige greier.

Men selv i voksen alder og etter mange års kamp nekter han å gi opp.

Han er i dag gift med ei dame fra Australia som kom til Skutvik som turist for over 30 år siden. Han forteller at hun forelsket seg i Skutvik med en gang, og de to blir boende uansett.

– Skutvik kommer aldri til å bli helt fraflyttet, men det er viktig at vi som bor her gjør noe for at ting ikke skal dø ut. Det viktigste blir å få i gang ferga, slik at den går oftere, avslutter han.

Men nå må altså både han og Skutvik belage seg på at det antakelig ikke kommer en ny kai i nærmeste framtid.