Det sterke fokuset på lus og rømt oppdrettslaks som hovedfaktoren for nedgangen i villfiskstammene gjennom 15 år har ført til at andre faktorer ikke har fått den politiske oppmerksomheten de burde. Gamle landbrukssynder, nedsedimentering av gyteområdene som en konsekvens av kraftproduksjon, elveforbygninger og eldre laksetrapper som fungerer dårligere enn før er bare noen av faktorene som må få større fokus. Vi ser også at stadig mer av forskningen påpeker at uttaket av fisk i elvene er for høyt. Årsaken til dette er at både sentrale og lokale forvalterne har liten kunnskap om hvor mye en lokal stamme tåler når det gjelder fiske.
Les også: Stiller spørsmål rundt lusegrensa 0,2
NSL har bragt i erfaring at Fiskefondsmidlene som lokale ildsjeler kan søke på gjennom Fylkesmannen ikke er tilstrekkelig til å kunne rydde opp i gamle synder, og i tillegg få kontroll på gytebestanden. Når både forskning og erfaringer viser at bestandene vil øke i vassdrag der det er ryddet, og der de lokale forvalterne i tillegg har regulert fisket iht. antall fisk i elva, så vil tiltak innenfor disse områdene gi stor effekt.
NSL mener at det er her løsningen også ligger når det gjelder å måle effekten av havbruksnæringas påvirkning. Rent praktisk handler det om overvåking med kameraer og drivtellinger. Kameraene vil gi opplysninger, ikke bare om antall fisk som vandrer inn og ut, men også om fisken har problemer med lusa. I tillegg vil drivtellerne etter at fiskesesongen er over kunne si noe om hvor bærekraftig uttaket har vært. Slik vil en over år kunne si noe, ikke bare om produksjonen og uttaket i vassdraget, men også hvordan villfisken trives i fjorden sammen med oppdrettslaksen.
NSL forslår derfor at det bevilges 30 millioner kroner årlig til Fylkesmennene i den hensikt å understøtte og motivere både kommuner og frivillige organisasjoner til å rydde i de gamle syndene. I tillegg skal de lokale forvalterne kunne bruke pengene til å skaffe seg et beslutningsgrunnlag for et bærekraftig uttak. Havbruksnæringa vil også kunne bidra gjennom OURO (det nye Miljøfondet) om regelverket for bruken av dette fondet endres.
Resultatene av en vekst eller en eventuell nedgang i villfiskstammene etter at tiltakene er igangsatt kan så inngå som en del av beslutningsgrunnlaget til myndighetene i følge med forvaltningen av havbruksnæringa i det aktuelle produksjonsområdet (Trafikklysordningen).
Nasjonal framdriftsplan for vannforvaltningen 2016-2021 legger allerede føringer for bevillinger til tiltak i ødelagte bekker og elver, og dermed gir dette hjemmelsgrunnlaget muligheten for å slå to fluer i ett smekk.
Det er ingenting å vente med, i hvert fall ikke om politikerne ønsker vekst og høyere sysselsetting i næringa samtidig som villfiskstammene sikres.
