Den politiske situasjonen i havbruksnæringen virker nokså fastlåst.
Stadige nedtrekk i røde områder gjør at det blir umulig for disse aktørene å investere i foredlingsaktivitet og skape arbeidsplasser som ikke er sesongbaserte. Usikkerheten som oppstår ved at man har en toårshorisont på om trafikklyset er grønt, gult eller rødt, gjør det vanskelig å foreta de langsiktige investeringene.
Det er med andre ord et sterkt behov for gode ordninger som stimulerer til konkrete og bærekraftige tiltak. En foredlingsfleksibilitetsordning vil kunne gi incentiver til investering i foredlingskapasitet og premiere god drift.
Eksportforbud
Vi har den siste tiden sett en voldsom økning i andelen produksjonsfisk, en samlebetegnelse for fisk med sår, misdannelser eller behandlingsfeil. Forskrift om kvalitet på fisk forbyr eksport av slik fisk. Produksjonsfisken må sorteres og feilrettes innenlands før den kan omsettes til humant konsum.
Bearbeidingsindustrien i Norge har dermed en eksklusiv tilgang til produksjonsfisken som råstoff. Og motsatt – kapasitetsbegrensninger knyttet til norske bearbeidingsanlegg og deres mulighet til å videreforedle betydelige volum, vil i perioder med stor produksjonsfiskandel kunne føre til at fisken ikke kan selges. I stedet må fisken fryses ned og blir stående på lager.
Den historiske bakgrunnen for eksportforbudet handler ikke om mattrygghet, men omdømmet til norsk fisk ute i verdensmarkedet. Sår og skader er imidlertid ikke et særnorsk fenomen. Tilsvarende forbud finnes ikke i for eksempel Skottland, Irland og Færøyene, uten at det synes ha gitt seg markante utslag i umiddelbare omdømmeutfordringer for deres fisk.
Potensiell handelsbarriere
Nå får tematikken også rettslig oppmerksomhet i Europa. EU-kommisjonens handelsavdeling har offisielt registrert Norges eksportforbud mot produksjonsfisk som en potensiell handelsbarriere. Dersom EU slår fast at forbudet utgjør en ulovlig begrensning på prinsippet om fri flyt av varer og tjenester i EU og EØS, vil det heller ikke stå seg etter norsk rett.
Produksjonsfisken er et viktig råstoff, og videreforedlingsbedrifter i EU mener seg forbigått i konkurransen om tilgangen til dette. Ikke fordi fisken må feilrettes etter den norske særbestemmelsen, men fordi det er et produkt som markedet selv krever at feilrettes. De færreste vil tilby eller kjøpe fisk med synlige sår og skader.
Slik feilretting representerer både verdiskaping og arbeidsplasser. Norske politikere bør gripe muligheten til å bygge omdømmet til norsk sjømat globalt i stedet for at debatten, som i seg selv er egnet til å skade nettopp dette, raser frem til EU avgjør produksjonsfiskens skjebne.
Økt bearbeiding i Norge
Det er ingenting i veien for å gi alle aktører like muligheter til selv å velge om fisk med sår eller misdannelser skal feilrettes i Norge eller i EU. Som nevnt finnes det ikke noe marked for humant konsum for fisk med sår og skader.
I dag kan aktørene som har aktivitet i tre produksjonsområder etter hverandre få økt fleksibilitet ved å få innvilget et felles biomassetak mellom de tre områdene, mot at en høy andel av fisken bearbeides i et kystdistrikt i Norge. Interregionalt biomassetak ble første gang gitt i forskrift i desember 2009, med virkning fra og med 2010, og da mellom to av Fiskeridirektoratets regioner.
Når inngangsbilletten nå er at man må ha produksjon i tre produksjonsområder, sier det seg selv at denne fleksibiliteten bare er forbeholdt de større aktørene i bransjen med en viss geografisk tilstedeværelse. Dette gjør at potensialet til foredlingsaktiviteten og verdiskapingen for det volumet som faller utenfor biomassetaksordningen mellom tre produksjonsområder ikke fullt ut vil realiseres.
Inspirasjonen til bearbeidingskravet i akvakulturdriftsforskriften § 48b er hentet fra tildelingsrunden 2009. Vi antar at distriktspolitiske virkemidler som dette ble avklart opp mot EØS-avtalen da de ble innført i 2009, ikke minst med tanke på at det er videreført de siste 15 årene i form av interregionale biomassetak. En skulle derfor kunne anta at det heller ikke vil stride mot EØS-avtalen å bygge videre på slike virkemidler.
Vårt inntrykk er at hele oppdrettsnæringen ønsker å legge til rette for aktivitet og verdiskapning i sine lokalmiljø, og at det i stor grad er et sterkt ønske om å skape arbeidsplasser i foredlingsindustrien. Utfordringen til nå har vært å sikre en tilstrekkelig stabil tilgang til råstoff til at man kan investere i en foredlingsindustri med helårige arbeidsplasser, og med nok kapasitet til å ta unna de toppene av produksjonsfisk som vi har sett den siste tiden.
Det er flere mindre aktører som ønsker å øke bearbeidingsgraden, men som er forhindret fra å investere i foredlingskapasitet fordi de alene ikke har tilstrekkelig volum til å sikre nødvendig råstofftilgang.
Foredlingsfleksibilitet
Havbruksutvalget foreslo en miljøfleksibilitetsordning. Inspirert av denne ordningen bør det også ses nærmere på mulighetene for en foredlingsfleksibilitetsordning, som gir alle aktører insentiv til å drive videreforedling i Norge, uavhengig av selskapets størrelse. En fleksibilitetsordning som gir aktørene mulighet til å ha en høyere MTB når en viss andel av fisken sendes til videreforedling. En slik fleksibilitet kan gjøres progressiv, slik at jo høyere bearbeidingsandel, desto større MTB-fleksibilitet.
Noen vil innvende at med den høye andelen produksjonsfisk, så er ikke tiden inne for å snakke om økt produksjon. Produksjonsfisk er i mange tilfeller en konsekvens av redusert fiskevelferd og -helse. Å sikre dette er en forutsetning for driften, og på enkelte lokaliteter vil det ikke være mulig å ivareta fisken på en god nok måte og samtidig øke produksjonsvolumet. Problemstillingen vil imidlertid kunne løses med riktige reguleringer. Også på dette punktet kan ordningen gjøres progressiv; jo lavere andel produksjonsfisk en aktør har, desto høyere fleksibilitet tildeles.
Er det realistisk å redusere andelen produksjonsfisk?
Situasjonen vi ser nå er ekstraordinær, blant annet som følge skader etter lenkemaneten som har herjet langs kysten. Det er altså ikke nødvendigvis driften hos den enkelte aktør som har forårsaket produksjonsfisktoppen, noe som etter vårt syn er underkommunisert i den offentlige debatten.
Flere aktører har også vist at det går an å gå mot strømmen. Til tross for flere runder med røde trafikklys i produksjonsområde 3 og 4, har disse områdene også høyest andel lokaliteter som tilfredsstiller de særlig strenge lusekravene i produksjonsområdeforskriften § 12, og som dermed kvalifiserer til skjerming og unntaksvekst. Selv om myndighetene altså mener at lus utgjør et stort problem i disse områdene, er det også høyest tetthet av lokaliteter som kvalifiserer med særlig lave lusetall. Overført til utfordringene med økt andel produksjonsfisk, viser dette at det er mulig å redusere et problem med målrettet og systematisk arbeid.
Omdømme – politisk handling kan bidra til en bedring
Når markedet er bevisst på den høye andelen fisk med sår og skader, har det sannsynligvis allerede virket inn på omdømmet. Derfor er det grunn til å lete etter de gode løsningene fremfor å innlede en kamp om hvorvidt dagens eksportforbud står seg eller ikke. En slik kamp løser bare et rettslig spørsmål, ikke selve omdømmeproblematikken.
Økt andel foredling i Norge vil også virke positivt på næringens klimaavtrykk. Ved å frakte filet i stedet for hel fisk, vil hver transport bli mer klimaeffektiv. I tillegg vil avskjær kunne danne grunnlag for nye industrisatsninger i Norge. Flere norske aktører er langt fremme på produktutvikling her, og satsningen begrenses i mange sammenhenger av tilgangen til råstoff.
Vi håper at politikerne og norske myndigheter nå viser vilje til å gripe mulighetene fremfor å dyrke problemene. Ved å lage en ordning som stimulerer til foredlingsaktivitet i Norge, og samtidig oppheve eksportforbudet, kan en ny norsk industri bygges opp, klimaavtrykket gå ned og uheldige konkurransefordeler mellom ulike aktører viskes ut. Samtidig unngår man uklarhet og diskusjon rundt potensielle handelsbarrierer.
