Førdefjord-dommen og potensielle konsekvenser for havbruksnæringen 

Nylig tok Borgarting lagmannsrett stilling til spørsmål om gyldigheten av fire forvaltningsvedtak knyttet til Nordic Minings gruvedrift i Førdefjorden. Søksmålet var fremmet av to miljøorganisasjoner som retten kome til at hadde rettslig interesse i saken. Retten konkluderte med at alle de omstridte tillatelsene etter forurensningsloven og mineralloven var i strid med vannforskriften og vanndirektivet, og dermed måtte kjennes ugyldige. Saken kan tenkes få konsekvenser for andre konsesjonsregulerte næringer med konsesjons- og forurensningstillatelser i vannmiljø, deriblant havbruksnæringen.

Miljømålet i vannforskriften § 4 forbyr forringelse av kvaliteten til overflatevann. Det kan imidlertid gjøres unntak fra forringelsesforbudet dersom «samfunnsnytten» av ny aktivitet eller inngrep i en vannforekomst er «større enn tapet av miljøkvalitet» jf. vannforskriften § 12 (2) b. For å ta stilling til dette sistnevnet vurderingstemaet, lente retten seg på formuleringen i vanndirektivet art. 4 nr. 7 om at nye inngrep eller aktiviteter i en vannforekomst må være av «overriding public interest». 

Lagmannsretten slo fast at det må foretas en avveining av om de relevante allmenne hensynene, veier tyngre enn målet om å forhindre og forebygge forringelse av tilstanden til vannforekomster jf. § 4.  Hensynene som ble anført i saken var hensynet til økonomiske og sosiale interesser, herunder sysselsetting, verdiskapning, ringvirkninger, politisk oppslutning, inntekter og bosetting, og hensynet til forsyningssikkerhet. Disse hensyn vil gjerne også være aktuelle i forbindelse med akvakulturvirksomhet.

Retten påpekte dessuten at «fraværet av en samlet avveining etter vanndirektivet artikkel 4 nr. 7 bokstav c jf. vannforskriften § 12 andre ledd bokstav b, som bygger på analyser av alle relevante hensyn ut fra et oppdatert faktum, tilsier at staten ikke har oppfylt sin plikt til å rettferdiggjøre anvendelsen av unntaket fra forringelsesforbudet.» Riktignok gjelder saken et tiltak som forringer vannmiljøet i vannforskriftens forstand, men dommen kan ha overføringsverdi for havbruk: dersom en tilsvarende helhetlig vurdering ikke fremgår i forbindelse med akvakulturtillatelser hvor tilstanden eventuelt forringes, kan staten risikere å anses for ikke å ha oppfylt sine forpliktelser ved etablering av sjøbasert akvakultur. Konsekvensen er da at gitte tillatelser og tilsagn kan være ugyldige.

Dersom lagmannsrettens dom blir stående, vil rettens tolkning av ordlyden «overriding public interest» – og terskelen for hva som kan omfattes av ordlyden – kunne få følger langt utover denne saken. Som nevnt innledningsvis vil også andre næringer som er avhengige av konsesjoner eller utslippstillatelser for å drive virksomhet i sjøområdene, kan bli berørt. Havbruksnæringen er kanskje det tydeligste eksemplet på en næring som vil kunne rammes.  

En akvakulturtillatelse forutsetter at det er gitt godkjenning på lokalitetsnivå (lokalitetstillatelse). Denne tillatelsen er knyttet til det geografiske området hvor anlegget skal etableres, og begrensningene avhenger i hovedsak av lokalitetens miljømessige bæreevne. Klassifiseringen av vannforekomsten i området vil også kunne være viktig for vurderingen av bæreevnen til lokaliteten. Dersom et oppdrettsanlegg kan forringe vannkvaliteten, utløses forringelsesforbudet, og det må da kunne sannsynliggjøres at tiltaket er av «overriding public interest» dersom tillatelse skal gis. Dette kan imidlertid være vanskelig, i og med at retten i Førdefjord-dommen nå synes å ha lagt til grunn en svært høy terskel for at et tiltak skal kunne være av slik interesse. 

I likhet med statens anførsler i Førdefjord-dommen bidrar havbruksnæringen utvilsomt med økonomiske og sosiale effekter på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå, blant annet gjennom arbeidsplasser, bosettingsgrunnlag i distriktene, skatteinntekter og verdiskaping. Førdefjord-dommen viser imidlertid at slike virkninger ikke nødvendigvis er tilstrekkelige til å kunne gjøre unntak fra forringelsesforbudet. Dette åpner opp for at også eksisterende akvakulturtillatelser og tilhørende utslippstillatelser kan bli utfordret på tilsvarende grunnlag som i Førdefjord-dommen, med potensielt store konsekvenser for næringen. 

I ytterste konsekvens kan domstolene kjenne både akvakulturtillatelser og utslippstillatelser ugyldige dersom tiltaket ikke oppfyller terskelen i «overriding public interest». Når havbruk samtidig fremheves som en «hovedutfordring» i flere av de nåværende vannforvaltningsplanene, er det all grunn til å anta at denne problemstillingen vil fortsette å være aktuell i tiden fremover. 

Det store spørsmålet er nå om Staten velger å anke – og om saken i så fall når helt frem til behandling i Høyesterett.