Fredag kom meldingen om at det nederlandske avlselskapet Hendrix Genetics vil etablere seg i Norge. Tidligere har britiske Benchmark tatt over SalmoBreed (og Stofnfiskur) for å utfordre tyske EW Group/AquaGen om markedsandeler innen rognproduksjon, såkornet og genmaterialet Norges lakseproduksjon bygger på.
På seinsommeren i år tok amerikanske Cargill over EWOS. Med det er hele fiskefôr-oligopolet på utenlandske hender. Cermaq har for lengst flagget ut. Med statens hjelp ble verdens tredje største lakseoppdretter slukt av japanske Mitsubishi.
Det er ikke mangel på kapitalister og formuende privatpersoner i Norge. Men hvor blir det norske investormiljøet av? Deler de ikke fremtidsvisjonene om at fiskeoppdrett vil bli en av grunnpilarene i norsk næringsliv etter petroleumsalderen? Ser de ikke inntjening og profittpotensial?
Leiter etter bunnen
Kutt i oljeselskapenes E&P spending, investeringsbudsjetter, har gitt bråstopp for hele leverandørindustrien. Råoljeprisen ligger nede på andre året. Men kruttet holdes tørt. Pengene forblir på bok. Nå gjelder det å prikke inn bunnen for å ta del i den kommende oppturen. For den kommer. Spørsmålet er bare når.
Den delen av oppdrettsindustrien som ikke er på utenlandske hender eies av dens egne. Av Møgster, Witzøe, Grieg, Berg, Braanaas, Alsaker, Lerøy, Sinkaberg, Olaisen, Pedersen, Ellingsen, Vassbotten, samt en rekke andre andre gründerfamilier langs kyststripen fra Lindesnes til Kirkenes.
Investormiljøet utenfor denne kretsen har lenge vært både avmålte og forsiktige.
Shipping
Bergesen, Mowinckel, Odfjell, Ulltveit-Moe, Wilhelmsen er noen av de mange rederfamiliene som har vært innom oppdrettsnæringen. De har imidlertid stort sett bedrevet asset play, kjøpt billig og solgt dyrt, og hatt ganske kort investeringshorisont.
To hederlige unntak er det, naturligvis. Nå avdøde Jacob Stolt-Nielsen bygget opp Stolt Sea Farm, over tre tiår, til å bli en av verdens største oppdrettsbedrifter. John Fredriksen feirer i år ti år som oppdrettsinvestor. Selv om han har gjort kypriot av seg. Stolt-Nielsen og Fredriksen har begge spilt viktige eierroller i det som idag er én enhet, Marine Harvest.
Men det største selskapet av de alle kan idag ikke med hånden på hjerte kalles et norskeid selskap. Til det er den utenlandske eierdominansen i Marine Harvest for stor: Kapitalforvaltere, hedgefond og pensjonskasser i London, New York, Boston og Chicago dominerer aksjonærlisten.
Mohn-familien i Bergen har så langt ikke lagt penger i potten. Tvert i mot. Gavmilde Trond Mohn, hvis formue er bygget på oljepumper, er største sponsor av den eneste miljøvernorganisasjon som er i mot fiskeoppdrett, Norges Miljøvernforbund. Ifølge Dagens Næringsliv søker arvingen Frederik Mohn heller investeringsmuligheter ved å gå motstrøms i olje og rigg.
Mat
Feit lønnsomhet, sterke balanser, raskt økende etterspørselside, single digit multiples og rundhåndet utbyttepolitikk holder ikke. Laks er forbeholdt utenlandske investorer og næringens egne kapitalister.
Ikke en gang matmilliardærene Hagen, Reitan og Johannson, lakse- og ørretprodusentenes kunder, kjøper seg inn. Da frister det mer å salte ledig likviditet ned i fast eiendom eller merkevareselskaper.
Uten det norske finansmiljøets langsiktige interesse, er det næringens egne som forblir førstelinjeforsvar og garantist for at Norge ikke blir et filialland for dets rikeste fornybare ressurs.
