Regjeringens foreslåtte tapsavgift reiser en rekke praktiske spørsmål og kan potensielt gi store konsekvenser for mindre havbruksaktører.
Havbruksutvalget vurderte en avgift på dødelighet som et tiltak for å styrke dyrevelferden. Utvalget vurderte også en miljøavgift på rømming for å begrense den negative miljøpåvirkningen.
I havbruksmeldingen foreslår regjeringen en generell tapsavgift som skal dekke både dødelighet og rømming, og som er tenkt å gjelde alle arter og produksjonsformer.
Utfordringer i kø
Avgiftsregulering som insentiv er et kjent konsept som kan være effektivt, men det avhenger av hvordan avgiften utformes. En tapsavgift reiser flere praktiske spørsmål og utfordringer knyttet til beregning av avgiftsgrunnlaget og fastsettelse av avgiftsnivået.
For det første er det uklart når regjeringen mener at en tapt fisk skal bli avgiftsbelagt, både når det gjelder skjæringspunktet for når avgiften slår inn og om visse årsaker skal unntas fra avgift. For det andre er det usikkert om avgiften faktisk vil stimulere til nødvendige investeringer i tråd med hensikten, eller om den bare vil fungere som en sanksjon for dødelighet og rømming.
Avgiftsgrunnlaget og avgiftsnivået skal utredes nærmere, men regjeringen har allerede noen tanker om når tapt fisk blir avgiftspliktig og hvordan avgiftsnivået skal fastsettes.
Uklare unntak
Skjæringstidspunktet for avgiftsplikten for tapt fisk skal bestemmes ut fra når fisken burde hatt gode nok forutsetninger for å overleve frem til slakt, uavhengig av om produksjonen foregår på land eller i sjøen. Det er uklart om dette tidspunktet inntreffer allerede i settefiskfasen. Dette sier ikke regjeringen noe om. Videre er det uklart hvilke årsaksfaktorer som kan bli unntatt fra avgiften, eller om regjeringen vil innføre en generell avgift for å unngå uklare årsaksforhold og redusere administrative byrder.
Tapsavgiften er planlagt å starte på et lavt nivå og gradvis øke inntil den ønskete effekten oppnås. Hvis nivået er basert på dyrevelferdsmeldingens mål om fem prosent dødelighet, kan denne visjonen raskt gå fra å være et ambisiøst mål til å bli normgivende og regulerende. Det kan føre til utilsiktede konsekvenser, hvor næringen tvinges til å følge en standard i stedet for å strekke seg etter et ideal.
Krever økonomisk vurdering
Regjeringen ser for seg at tapsavgiften skal gjøre det mer lønnsomt å investere i tiltak som reduserer dødelighet og motvirker rømming. Det er formålet og premisset for innføringen av avgiften. Dersom avgiften settes lavt, vil den ikke gi tilstrekkelig insentiv til investeringer og ender i så fall opp som en ekstra sanksjon uten særlig mål og mening.
For at reguleringen skal gi tilstrekkelig insentiv til tiltak, må besparelsen fra unngåtte avgifter overstige kostnadene ved gjennomføring av tiltak. Denne sammenhengen er det viktig å merke seg.
Å beregne dette forholdet kan være komplisert og variere i hvert enkelt tilfelle, avhengig av oppdretters spesifikke situasjon og de tiltakene som er relevante og tilgjengelige for dem. Det krever en grundig økonomisk vurdering av både avgiftsnivåene og kostnadene knyttet til ulike løsninger.
Hvis tapsavgiften fastsettes slik at formålet skal kunne oppnås, kan det på sikt føre til høye avgifter. Hvis de nødvendige investeringer fortsatt er store og avgiften derfor settes høyt, kan det ha negative konsekvenser. For eksempel kan mindre oppdrettere som ikke har de sterkeste finansielle musklene ende i en umulig situasjon – enten må de betale en høy avgift eller gjøre store investeringer. Begge deler kan være så krevende at de over tid blir dyttet i retning av sammenslåing eller salg av bedriften.
– Et juridisk problem?
Hvis tapsavgiften ikke fastsettes slik at regjeringens formål oppnås, kan avgiften i praksis bare ende opp som en sanksjon på dødelighet og rømming. Det kan være juridisk problematisk dersom det skjer uten hensyn til oppdretters skyld. Selv om dødelighet kan være en generell indikator på dyrevelferd, kan den skyldes forhold utenfor oppdretters kontroll og forekomme i en produksjon med god dyrevelferd. Rømmingshendelser kan også oppstå utenfor oppdrettes kontroll.
Nå skal Stortinget behandle havbruksmeldingen, og det blir spennende å se om stortingspolitikerne tør å gi regjeringen mandat til å drive balansekunsten mellom konsekvensene av en avgift som virker etter formålet og konsekvensene av en avgift som ikke fungerer etter formålet.
