Januar 2025 fremja underteikna saman med gode kollegaer i Høgre forslag på om å avvikle normprisrådet. Trass fleirtal på Stortinget, blei forslaget likevel nedstemt. Nå får Stortinget ein ny sjanse til å kvitte seg med den byråkratiske, urettvise og kostbare ordninga. Den bør nasjonalforsamlinga gripe.
Tidlegare denne månaden fremja Høgre v/stortingsrepresentant Bård Ludvig Torheim m.flr. eit nytt representantforslag om normprisrådet. Det har den har denne ordlyden:
Stortinget ber regjeringen innen fremleggelsen av statsbudsjettet for 2027 fremme forslag om at havbruksskatten blir utmålt basert på reelle markedspriser tilsvarende som i selskapsskatten, og at dagens ordning med et prisråd blir avviklet.
Spørsmålet er om Stortinget denne gangen greier å stokke beina, og samle seg om eit forslag som det reelt sett er semje om.
Sjømatdagene på Hell for kort tid sidan gav grunn til optimisme. Her kunne det faktisk verke som både posisjon og opposisjon nå i stor grad er blitt samde om at normprisrådet bør avviklast. Rett nok tok nokre atterhald om at fjerning først kan skje når vi får på plass eit betre alternativ, men fleirtalet mot normprisrådet synest rett og slett å ha blitt større.
At normprisrådet har kome i stadig større miskreditt er ikkje vanskeleg å forstå. Praksis har vist at havbruksselskapa og forvaltninga framleis må bruke enorme mengder administrative timar på å rapportere inn lakseprisar – veke etter veke, storleik for storleik, og likevel ikkje treffe på målet!
Tvert om! Normprisane som har blitt sette, har både vore lågare og høgare enn det havbruksselskapa faktisk har omsett fisken sin for i marknaden. Feil pris – eller meir presist feil verdi – er feil uansett om han slår ut oppover eller nedover. Eit slikt system bli ikkje eit vern for riktig skattlegging. Tvert om blir ein ekstra risikofaktor, som gir grunnlag for feil skattlegging og unødvendige konfliktar.
Ei paradoks i dei heile er at fleirtalet av dei som må levere inn data til Normprisrådet, ikkje ein gong er i grunnrenteposisjon. Mange betaler grunnrenta si gjennom produksjonsavgifta – ei ordning som ikkje blir påverka av kva pris fisken faktisk blir selt til. Likevel blir dei pålagde å delta i eit rapporteringsregime som i hovudsak er laga for å handtere eit heilt anna skatte- og konsernscenario.
Det blir derfor vanskeleg å følge både Finansdepartementet og Normprisrådet nå dei stadig vekk brukar små og mellomstore oppdrettarar som argument for kvifor vi treng eit «nøytralt organ» som kontrollerer prisane laks blir omsett for – og som dermed skal sikre at prisdanninga speglar faktiske marknadsprisar, også ved intern omsetnad i konsern eller mellom nærståande.
Argumentasjonen blir heller ikkje meir overbevisande når vi vi veit at kontroll-mekanismane for handel mellom nærståande og interne transaksjonar i integrerte verdikjeder allereie finst. Og som det står i representantforslaget som nå skal behandlast i Stortinget:
Beskatning av havbruk bør følge prinsippet om at selskaper betaler skatt basert på reelle inntekter og kostnader. Norge har et robust regelverk for internprising. Forslagsstillerne mener at en bedre løsning er å benytte dette regelverket. Skatteetaten har hjemmel til å ilegge tilleggsskatt dersom aktører ikke gir tilstrekkelig transparens, og kan skjønnsfastsette inntekt der interessefellesskap foreligger.
I fjor vår havarerte eit forslag om å fjerne normprisrådet, sjølv om det var fleirtal på Stortinget for dette. I vår får Stortinget ein ny sjanse. Den bør dei folkevalde gripe.
Havbruksnæringa bør nå få sleppe å bruke tid og pengar på ei byråkratisk særordning som til alt overmål både fører til usikker og feilaktig skattlegging.
Olve Grotle er tidlegare stortingsrepresentant for Høgre, og arbeider nå som advokat i Sunnfjordadvokatane. Han har styreverv i fleire havbruksselskap, og arbeider særleg med saker knytt til fiskeri- og havbruksnæringa. I kronikken gir han uttrykk for sine eigne meiningar.
