Fisk på land skaper hodebry i departementet

Departementet har satt en hel industri på vent som følge av egen usikkerhet om forskjellen mellom sjø og land når det kommer til landbaserte anlegg for laksefisk. Nå er enda et nytt forskriftsforslag på høring. Flere av de nye forslagene gjelder også for andre arter. Usikkerheten om anleggenes plassering – hva er «på land» – er inntil videre noe som er forbeholdt laks.

Vi nærmer oss to år med full stans i mottak av nye søknader til landbasert akvakultur av laks. I mai 2023 sendte departementet det første forslaget til nytt regelverk på høring.  

Forskriftsutkastet innebar for det første et vilkår om at landbaserte anlegg må ligge på «fast grunn eller utfylte masser på område ikke dekket av vann«. For det andre ble det stilt krav om dokumentasjon på at anlegget «tilfredsstiller de konkrete funksjonskravene av hensyn til omkringliggende sjø/vann med tanke på utveksling av smittestoff«. Bakgrunnen for vilkåret om at anlegget må ligge på fast grunn eller utfylte masser på område ikke dekket av vann, er å klargjøre eventuell usikkerhet om et anlegg er på land eller ikke.

Det første forslaget resulterte ikke i noen endring av regelverket, men i august 2024 kom departementet med et nytt forskriftsforslag. Her er vilkåret om plassering videreført i sin helhet, mens kravet til dokumentasjon på tilfredsstillelse av funksjonskrav er tatt ut. 

Sjø og land – hva er uklart? 

Vi synes i utgangspunktet det er vanskelig å forstå at skillet mellom sjø og land skal være så komplisert, og kan heller ikke se at det blir så mye tydeligere med den nye presiseringen. Ordlyden sier ikke noe om hva som menes med «fast grunn». Dette åpner for omfattende usikkerhet for en rekke industritomter langs kysten som tross alt består av utfylte masser på område som ellers ville vært dekket av vann. Slike uklarheter kan sette utviklingsmulighetene for flere av landets landbaserte anlegg, inkludert settefiskanlegg, på spill. 

Hvor stort klargjøringsbehovet faktisk er, blir heller ikke vurdert i høringsnotatet. Til nå har ikke landets fylkeskommuner vært i tvil om hvorvidt de omsøkte anleggene har vært på land. Uklarheten oppstod først i 2019 da departementets embetsverk fastsatte en retningslinje hvor grensedragningen ble problematisert og teoretisert. Noe av kjernen i retningslinjen er videreført i forslaget som nå er på høring. 

I høringsnotatet står det blant annet at departementet har vurdert om produksjonsenhetenes plassering i forhold til HAT (Høyeste astronomiske tidevann) kan være en hensiktsmessig avgrensning også etter nytt regelverk, og ber om innspill på dette. I tillegg sier departementet at regelendringene bør søkes å være teknologinøytrale, og at «RAS-anlegg og «lukkede» anlegg langt fra sjø» derfor må omfattes. Hvorfor fysisk avstand til sjø trekkes inn i denne sammenhengen er høyst uklart, og skaper unødvendige usikkerhet for anlegg som ikke bruker RAS-teknologi. 

Biosikkerhet – aller arter, driftsformer og produksjonsstadier

Departementet har også foreslått nye biosikkerhetskrav for alle landanlegg. Kravene innebærer at landbaserte anlegg, uavhengig av produksjonsstadium, driftsform eller art, skal ha filtrering og desinfisering av inntaksvannet.

I høringsnotatet slår departementet fast at endringsforslaget ikke vil påvirke anlegg som allerede har fått tillatelse på land. Dette er imidlertid ikke reflektert i forslaget til ny bestemmelse i akvabiosikkerhetsforskriften. Videre er det verdt å merke seg at det gis signaler om at det også kan komme krav til desinfeksjon av utslippsvann. 

Hva er grunnlaget for desinfeksjonskravet?

Departementet har i liten grad redegjort for hvorvidt smitte til og fra landbaserte anlegg faktisk utgjør et problem. I høringsnotatet er det vist til Veterinærinstituttets fiskehelserapport for 2023, og at det oppleves «sykdomsutbrudd og alvorlige velferdshendelser i akvakulturanlegg på land«. Det finnes ikke erfaringsgrunnlag for smitte i matfiskanlegg på land, så Veterinærinstituttets vurderinger er utelukkende basert på erfaringer fra settefiskproduksjon. Dette er i seg selv en svakhet.

I fiskehelserapporten står det imidlertid at sykdomsspredning kommer et stykke ned på lista i rangeringen av de viktigste problemene i settefiskanlegg med laks. For settefiskanlegg med regnbueørret er virussykdommen IPN ansett som en av de viktigste dødelighetsårsakene, og for rensefisk i settefiskanlegg med sjøvannsinntak er det vist til at infeksjoner med ulike bakterier og virus fortsatt er problematisk. 

I høringsnotatet har departementet utelatt et sentralt punkt fra fiskehelserapporten, nemlig at det er ukjent hvorvidt disse problemene skyldes utilfredsstillende desinfeksjon av inntaksvann eller at smitten kommer inn med infisert rogn eller yngel. 

Departementet drøfter heller ikke hvordan nye krav til desinfeksjon skal fungere ved siden av, eller erstatte, dagens krav etter akvabiosikkerhetsforskriften § 6 og etableringsforskriften § 7. Etter disse bestemmelsene er Mattilsynet gitt kompetanse til å gjøre faglige vurderinger av smitterisikoen for det konkrete anlegget.

Til hvilken nytte?

Det står ingenting i høringsnotatet om hvorvidt kravet til desinfeksjon faktisk vil redusere smitten inn til anlegget. Videre er det grunn til å stille spørsmål om kravet er tilstrekkelig teknologinøytralt, og om vi har tilgjengelige ressurser til at dette er mulig. For gjennomstrømmingsteknologi vil forskriftsforslaget innebære at enorme vannmengder må desinfiseres. Dette vil kreve betydelige investeringer og at det vil gå med store mengder energi. Spørsmålet alle bør stille seg er: Til hvilken nytte?

Sett i lys av det som faktisk står i fiskehelserapporten, og det faktum at vi i dag har et velfungerende system for vurdering av biosikkerhet, virker begrunnelsen for forslaget utilstrekkelig. Forskriftsbestemmelsene fremstår som uforholdsmessige og mangelfullt utredet. Etter snart to år med stillstand for landbasert havbruk, er det på høy tid å få på plass et forutsigbart og fungerende regelverk. Dessverre er ikke det tilfelle for forslaget som nå er sendt på høring.

Slik vi ser det, er det gode grunner til å benytte muligheten til å komme med høringsinnspill innen fristen 21. november. Dette gjelder ikke bare de som produserer laksefisk på land, men også andre arter.