Karsten Ellingsen, eller han far, som barnebarnet Line Ellingsen kaller han, var ikke skapt for å være på havet. Men han hadde forretningssans og kjøpte seg en brygge på øya Skrova utenfor Svolvær og begynte å ta imot fisk. Sild om høsten, torsk om vinteren og hval vår og sommer. Slik spredte han risikoen dersom en sesong skulle svikte, forteller NHO på sine hjemmesider.
– I dag er vi tredje generasjon som driver selskapet. Onkel, tante, bror og søskenbarn. Alle etterkommerne etter han far er med på eiersiden, forteller daglig leder Line Ellingsen.
Fra sin spede begynnelse i 1947, har selskapet Ellingsen Seafood utviklet seg til et av Nord-Norges største havbruksselskaper, med opp til 100 medarbeidere i sesongen.
Laksen kommer
Karsten J. Ellingsen fikk fem barn, og som skikken var på den tiden, var det de to sønnene som skulle inn i bedriften. Én fikk utdannelse, hele to år på høyskole, og én fikk begynne på brygga og lære seg håndverket i praksis.
– Han far var flink. Streng, men rettferdig. Heldigvis slapp han også yngre krefter til, forteller Ellingsen. For da laksenæringen i Norge var i sin spede begynnelse på 1970-tallet, var det sønnene som tok initiativet.
– Min far gikk til sin far og foreslo å prøve oppdrett av laks. Det syntes farfar var en usedvanlig dårlig idé. Men sønnene presset på, og i 1976 satte de ut sin første laksesmolt – 12 000 fisk, forteller Ellingsen.
Det tok ikke lang tid før tallenes tale overbeviste den gamle gründeren.
– Han far var helt overgitt over at det gikk an å tjene så mye penger med så liten innsats. Så da var laksen kommet for å bli, sier Line Ellingsen med et smil. Fortsatt er det laks som gir selskapet de aller største inntektene og står for mesteparten av aktiviteten, men også de gamle tradisjoner opprettholdes med mottak av hvalkjøtt, torsk og sei.
I 1997 gikk Line Ellingsens far bort, og hun trådte inn i hans rolle i selskapet. På den tiden var bedriften splittet opp i flere mindre selskaper, men i 2007 fusjonerte familien alle selskapene. Line Ellingsen ble daglig leder i konsernet. Hun hadde nærmest vokst opp blant fiskekassene på brygga og er dessuten både siviløkonom og fiskeriøkonom.
Trygt lokalt eierskap
Ellingsen Seafood er i aller høyeste grad en hjørnesteinsbedrift på Skrova. Skolen og barnehagen, butikken, noen fiskebåter og litt turisme,utgjør de andre arbeidsplassene. I dag bor om lag 200 mennesker i dette øysamfunnet, og det er nesten en halvering av innbyggertallet siden Line trådte sin barnesko på øya.
– På den tiden var det fem-seks fiskebruk her. Da var det full produksjon på vinteren og masse folk som kom for sommerjobb. I dag er vi eneste bedrift av en viss størrelse på Skrova. I tillegg har vi virksomhet i flere andre kommuner. Vi har om lag 85 medarbeidere fordelt på oppdrettsanlegg, slakteri, settefiskproduksjon og administrasjon, sier hun.
Ellingsen er ikke i tvil om at det ikke er grunnlag for helårs bosetting på Skrova hvis Ellingsen Seafood legger ned – eller flytter.
– Det viser virkelig betydningen av lokalt eierskap. Hadde vi solgt selskapet, hadde slakteriet på Skrova blitt lagt ned. Det er utfordrende for en bedrift å holde til her på øya, sier Ellingsen. Bedriften og lokalbefolkningen slåss hvert år mot ytterligere kutt i transporttilbudene. Fram til høsten 2014 har det gjennom 50 år gått ferje mellom Svolvær og Skutvik via Skrova. Men så blir helårstilbudet begrenset til sommerrute. Da gjenstår bare ferje til Svolvær og hurtigbåt til Bodø utenom turistsesongen.
– Halvparten av trailerne som henter fisk hos oss, benytter Skutvik-ferja. Nå må disse kjøre omvei ni måneder i året, i tillegg til at veistandarden er svært dårlig. Tidligere hadde vi også hurtigbåtforbindelse til Narvik. For turister var dette en viktig korrespondanse med jernbane til Sverige. Den forbindelsen ble kuttet for noen år siden, forteller en oppgitt Line Ellingsen. Hun frykter ytterligere forverring i et allerede dårlig kommunikasjonstilbud dersom det blir nye kutt i overføring til Distrikts-Norge.
Enorm verdiskaping
Utfordringer til tross, Ellingsen Seafood har ingen flytteplaner. Men familien har i tunge stunder diskutert å selge, innrømmer daglig leder. Da er det alltid hensynet til øysamfunnet og regionen som vinner.
– Det er langt fra bedriftsøkonomisk optimalt, men det er her vi hører til og her vi har røttene våre. Men det er klart; det er veldig frustrerende å måtte forsvare sin rett til eksistens hele tiden. Vi representerer en enorm verdiskaping og bidrar sterkt til AS Norge og bosetting langs kysten. Da kjennes det så urettferdig at ikke vårt samfunnsregnskap blir tatt med i betraktningen når samferdselskronene skal fordeles. Ønsker man virkelig å ha bosetting i distriktene, spør Ellingsen retorisk.
En viktig grunn til at bedriften fortsatt kan drive på Skrova, er at bransjen de senere årene har hatt veldig god inntjening. Bedriften sørger for at det kommer hele lokalsamfunnet til gode. Det er for eksempel sjelden nei dersom lokale lag og foreninger trenger tilskudd til gode formål.
– Vi forsøker å støtte opp om det lokale næringsliv. Ikke bare her på Skrova, men i alle kommuner hvor vi er til stede. Vi er opptatt av å være en god lokal næringsaktør. Heldigvis er vi i en ekspansiv næring som tjener penger, og det er lett å være sjenerøs, sier Ellingsen.
Hun mener norsk havbruksnæring er en fantastisk spennende bransje. Og selv om den er global, er og blir den en distriktsnæring.
– Vi håper stadig flere får øynene opp for hvor viktige vi er for bosettingen og verdiskapingen – vår bedrift alene kan finansiere 200 stillinger i offentlig sektor. Dessuten er det rett og slett gøy å være en del av norsk havbruksnæring, så vi klamrer oss fast.
