Fikk de store lakseselskapene mesteparten av sine konsesjoner gratis?

Friske påstander av E24.

«De største lakseselskapene har flesteparten av sine tillatelser fra før staten begynte å ta betalt for dem i 2002. Det viser en gjennomgang E24 har gjort av tall fra Akvakulturregisteret. Disse er altså tildelt selskapene helt gratis eller blitt kjøpt fra andre lakseselskaper som har fått dem gratis av staten,» skriver E24.

Dette er andelen «gratistillatelser» i de største oppdrettsselskapene i Norge:

• 94 prosent av Mowis tillatelser er tildelt før 2002.
• 66 prosent av SalMar er tildelt før 2002.
• 76 prosent av Grieg Seafood er tildelt før 2002.
• 76 prosent av Cermaqs tillatelser er tildelt før 2002.
• 90 prosent av tillatelsene til Lerøy er tildelt før 2002.

Regnet med en standard-tillatelse på 780 tonn maksimal tillatt biomasse (MTB) og snitt minstepris ved siste auksjon på 108.000 kroner per tonn, ville den samlede prisen på disse tillatelsene vært 40 milliarder kroner i dag – minst, skriver E24 videre.

Gratis?
Det er så en må klype seg i armen.

Saken som er utarbeidet av E24, og gjengitt i andre Schibsted-aviser, går langt i å påstå at de fem største oppdrettselskapene ikke har betalt for majoriteten av sine konsesjoner. De skal ha fått dem gratis.

Dette stemmer ikke.

La oss ta se på Cermaq først. Før 2001 var virksomheten kjent som Statkorn Holding, et selskap skilt ut av Statens Kornforretning. Her lå fôrselskapet EWOS, samt oppdrettsinteresser i Chile, Skottland og Canada. Gjennom konvertert fôrkreditt til Steigen-oppdretter Follalaks, kom Cermaq også inn på det norske markedet. Senere kjøpte Cermaq hele Follalaks i konkurranse med en annen oppdrettsinvestor, John Fredriksen. Cermaq har altså ikke fått noen konsesjoner gratis.

Det samme kan en si om de andre. Bare se på Lerøy. Lerøy kjøpte seg inn i oppdrettsnæringen gjennom en minoritetspost i Kristiansund-firmaet Hydrotech i 1997. Selskapet gikk på børs i 2002, hentet 300 millioner kroner i ny egenkapital, og kjøpte deretter Dåfjord Laks og Midnor, som begge var overtatt av bankene. Lerøy har ikke fått konsesjoner gratis.

Konkurs
Gustav Witzøe kjøpte, han fikk ikke gratis, et konkursbo på Frøya. En foredlingsfabrikk og en oppdrettskonsesjon. Året var 1991, det året Ap-regjeringen ga opp prinsippet «en mann, en konsesjon». Nå gikk det an å kjøpe konsesjoner. Og det benyttet nyetablerte SalMar seg av. SalMar kjøpte mange konsesjoner i årene som kom. Det var så visst ikke gratis.

I 1992 kjøpte bankmennene Arne Nore, Bjarte Tunold og Arne Barmen Kredittkassens problemengasjementer i den canadiske oppdrettsnæringen. Alle oppdrettselskapene hadde gått over ende. De restruktuerte gjelden og utover 90-tallet kjøpte deg seg også opp i norsk oppdrettsnæring. Selskapet fikk navnet Pan Fish. Og Pan Fish fikk ikke gratis konsesjoner. I 2002 gikk også dette selskapet over ende, søkklastet med gjeld, og ble overtatt av bankene. Tre år seinere ble Pan Fish kjøpt opp av John Fredriksen.

John Fredriksen kjøpte, via Pan Fish, opp Fjord Seafood, et ennet selskap som hadde gått gjennom en voldsom oppkjøpsbølge tuftet på Torgnes-familiens ene gratis konsesjon. I 2006 kjøpte Fredriksen også opp multinasjonale Marine Harvest. Det var så visst ikke gratis. Gildet kostet 1,3 milliarder euro. John Fredriksen fikk definitivt ikke noen konsesjoner gratis.

Marine Harvest hadde oppdrettsanlegg i Chile, Canada, Skottland, Irland og Norge, sistnevnte etter å ha kjøpt opp Hydro Seafood, tidligere kjent som Mowi, våren 2000. Marine Harvest, som da var eid av nederlandske Nutreco, betalte 3,5 milliarder kroner for aksjene i Hydro Seafood.

Det har virkelig kostet flesk å bygge opp de store oppdrettselskapene.

Markedspriser
Det er lett å trå feil, som E24 har gjort i denne saken. Selv om en god del oppdrettskonsesjoner ble gitt vederlagsfritt til enkeltaktører frem til midten av 80-tallet, betyr ikke det at de multinasjonale storselskapene har fått konsesjonene gratis. De har betalt markedspriser for dem.

Verdien av en oppdrettskonsesjon på 70-tallet var knapt verdt papiret den var skrevet på. Mowi, som ble stiftet i 1969, tapte penger helt frem til 1975. Da hadde de et akkumulert underskudd på 9,5 millioner kroner. Å bygge opp en helt ny næring fra grunnen var en svært risikabel og kapitalkrevende affære. Hvis en også måtte betale for konsesjonen ville det neppe ha blitt utviklet en såvidt viktig ny industri i Norge.

Å vurdere oppdrettskonsesjoner med dagens markedsverdi basert på tillatelser som ble gitt gratis på 70- og første halvdel av 80-tallet blir meningsløst. Det blir nærmest som å si at en boligeier som har kjøpt et hus av en som i sin tid fikk huset gratis har fått et «gratishus».

Det bærende premisset for artikkelen, at konsesjonene gitt før 2002 var gratis, vakler. Når en leser E24-artikkelen får en unektelig et inntrykk av at de store lakseselskapene har ranet kysten og sikret seg gratis konsesjoner. Det er svært langt unna sannheten.

Dette bør E24 gjøre sine lesere oppmerksomme på – og korrigere det feilaktige inntrykket som er skapt.