Familien Balteskard har samlet flokken som skal overta drifta

Mer enn ett snes.

I sommer var det et generasjonsskifte i den lille bygda ved Grovfjorden i Troms. I familebedriften med det lokalt klingende navnet Northern Ligths Salmon, overlot Elisabeth Balteskard roret som daglig leder til døtrene Ellen og Marianne Bendiksen.

Det suser heftig og lenge i kaffemaskinen i andre etasje på kontorfløyen, når mange Balteskard samles rundt bordet. Samtalen går livlig om folk og fisk, som har vært så viktig del av familielivet siden 70-tallet. Kjenner en ikke ansiktet og navnet på den enkelte, kan det være lurt å gå varsomt frem for å få rett navn, tittel og relasjon ned på skriveblokka.

Det er ikke å enkelt for en utenforstående å skille på hvem som deler gener eller bare deler soverom, altså er inngiftet med hvem. Etter noen runder frem og tilbake har rett navn havnet på rett person, kanskje.

Når mor Elisabeth Balteskard sitter i midten, kan hun se arvtakere rundt seg i hele sofakroken.

– Fint å se at det er en generasjon som kommer bak og gjerne vil jobbe med dette her, som vi har styrt med i mange mange år. Det er framtida, sier Elisabeth Balteskard smilende fornøyd.

Det er jo bare en liten del av familien som er samlet, så spørsmålet er vel egentlig hvor mange blad Balteskard det er egentlig.

– Vi er vel totalt 22 stykker. Seks søsken som igjen har fire barn, sier en. – Nei, er det rett. Det er vel 23, kommenterer en annen av dem. Om det er med eller uten det lille fjerde generasjon som fortsatt befinner seg i en mors mage er i sofagruppa, skal være usagt, men med det stopper vi tellinga og konkluderer med at det i hvert fall er over ett snes med Balteskard i omløp.

Ørret i hagen
Den som er lengst unna av de seks søsknene som eier selskapet, er Bodil Balteskard. Hun har slått seg ned i Australia, men sønnen Aleksander holder stand her på kaikanten ved Grovfjorden.

Elisabeth Balteskard forteller hun alltid har vært involvert i drifta, men formelt i en bi-jobb i starten. Da var det mest styrearbeid, økonomi og administrasjon. Fra 1985 og de neste tjue åra jobbet hun i banken, før det ble oppdrett på heltid. Broren Arne Balteskard startet for fullt i familiebedriften allerede midt på 80-tallet.

– Far Sigmund Balteskard prøvde de seg aller første gang i 1973, men det var vanskelig å få tak i smolt. Derfor ble første leveranse ørret. Den første ørreten som ble satt ut nord for Vestfjorden. Halvparten ble satt ut her i Grovfjorden, mens resten sendt oppover til Senja og han Torbjørn Flakstad. Han og vår far startet så og si samtidig, forteller Arne Balteskard.

– Det skulle ikke gå så veldig bra på 70-tallet. Det fantes ikke noe form for salgsapparat og infrastrukturen fraværende. Så når vi skulle selge fisken var det jo vanskelig, men etter et par år startet pappa opp igjen i 1979. Da ble det her i Balteskard, forteller de to søsknene.

– Han begynte forsiktig med litt røye ute i hagen. Det var bare å grave noen hull ute i hagen og satt ut røye, minnes Elisabeth Balteskard med et smil.

En utfordrende generasjon
Langs kysten er det nå mange oppdrettsfamilier som fremover står foran et skifte til tredje generasjon. Noen går såkalte tredjegenerasjons skoler, mens andre skal lære seg å være passive, men gode eiere. Det kan gi mange utfordringer når interessene kan være svært så sprikende i generasjonen.

– Vi ser den også, så vi jobber veldig med å få denne generasjonen på banen og oppe å gå. Det mener jeg vi har klart veldig bra. Skal dette driftes videre her, er vi totalt avhengig av at det er noen som ønsker det, men ikke minst at det også er rammebetingelser gjør at vi kan det. Det er forutsigbarhet og at det blir lagt til rette for at et familieselskap kan drifte slik vi gjør her, sier Elisabeth Balteskard tydelig.

Selv om det er mange i slekta og familien som jobber her, er de også veldig opptatt av lokal rekruttering.

– Vi er bevisste på at vi ønsker ansatte som vil bo her, og ikke minst gjerne vil en hel drøss med unger. Da holder vi barnehagen og skolen gående.

– Vi har veldig flinke folk, det er den største ressursen vi har, sier Elisabeth Balteskard fornøyd.

Nå jakter de to nye medarbeidere som røkter og til å jobbe på servicebåt.

Føder for bygda
– Det er viktige rammebetingelser for vår drift, at vi også har viktige funksjoner i samfunnet som skole og barnehage. Ikke minst boliger som tilflyttere kan etablere seg i. Det kan være en utfordring. Vi ser en nedgang i antallet i barnehage og skole, og det er bekymringsfullt for oss, sier Ellen Bendiksen som med et bredt smil sier de kanskje må heve snittet på barn de får fra fire til fem.

Familien forteller de er bevisste på å få unge som kan være interessert, tidlig inn i bedriften for å prøve seg. Det er lokal ungdom inn på opplæring, så de har på tilkallingsvakter i helger, ferier og sånt.

– Vi har nå lærlinger inne, og denne uka er det tre elever fra ungdomstrinnet som er her i sin arbeidsuke. På den lokale skolen er det vær eneste år en kystkultur-uke. Der er vi veldig aktive og bidrar med båt, mannskap og turer ut til lokalitetene. Heldigvis øker interessen for havbruksstudier og de blå fagene i den videregående skolen i Troms, sier Ellen Bendiksen.

De standhaftige
I sine reiser langs kysten valgkampen, og ikke minst i de harde debattene om formueskatt på oppdrettsmilliardærer, trakk han ofte frem betydningen av de lokalt og familieeide selskapene.

– Det blir ikke flere av oss. Det er kanskje det mest standhaftige som står igjen nå. Det er klart viktig med rammebetingelser, særlig i forhold til lokaliteter. Det har stor betydning, sier Elisabeth Balteskard.

Alexander Boiko er lokalitetsleder på Tovika. Også han er tett på familie med Balteskard som samboer med Marianne Bendiksen. Boiko er fra Grovfjord og har jobbet for bedriften siden han var 16 år.

Vikaren Odd Arne Johnsen bor like ved her, i nabobygda Tovik. Der driver han småbruk med bær og grønnsaker, så det er lite fra senhøsten og utover, og med det en slags moderne feskarbonde. Vikaren er ikke giftet inn i familien, men så har han da bare vært her i to dager til nå.