Familie først, deretter laks

Men det har ikke alltid vært den rekkefølgen for familiebedriften og grossisten Laks- & Vildtcentralen.

iLaks er på vei til Grorud, drøye ti minutter med tog utenfor Oslo. Området er fra gammelt av kjent som et industritettsted. Gjennom togvinduet skimter vi byggene til store bedrifter som Siemens og Tine.

En kort spasertur fra stasjon ser vi et skilt som viser retningen til Kalbakken industriområde. Det tar ikke lang tid før vi får øye på bygget til Laks- & Vildtcentralen, litt kledelig gjemt ved siden av gigantkonsernet Pilkington.

Veien opp trappene til administrasjonen er preget av et historisk sus. Ulike bilder og avisartikler dokumenterer en bedrift med en lang forhistorie.

Familien var en salderingspost
Det var i 1923 at Henry K. Katralen startet Laks & Vildtcentralen. Raskt så han at foredling av fisk var et marked å slå seg opp i, spesielt røkelaks. Ved å sette pappmerker på laksen med hyssing, lanserte han varemerket «Stjernelaks», som i den tiden skilte seg ut i et marked hvor alt var pakket inn i gråpapir.

På hjemmesiden til bedriften omtales Henry Katralen som en «driftig og talentfull handelsmann». Så driftig at han i et avisintervju omtalte familien som en salderingspost, hvor bedriften alltid måtte komme først.

Det har endret seg skal vi tro Senior Manager Jan Katralen (57), som er barnebarn av Henry Katralen. Dessverre fikk de to aldri treffes, da Henry døde før Jan ble født. Etter det tok faren til Jan og hans onkel over. I 1984 tok Jan selv over roret sammen med brødrene sine Kjell og Tom. Tom døde for et par år siden, mens Kjell har trukket seg ut av den daglige driften.

– Nå har ting blitt mer strukturert. Som du du leste av artikkelen, familien var en salderingspost, firmaet kom først. Det har forfulgt oss til dels i tredje generasjon. Siste 10-15 år, etter vi flyttet opp hit, så ble ting mer normalisert.

Strategisk plassert
Bedriften flyttet inn i dagens lokaler i 2006. Før det holdt til i Bernt Ankers gt. 8 i flere tiår, rett ved siden av Rockefeller.

Men lokalene var gamle, og stadig nye forskrifter fra Mattilsynet tvang bedriften til å tenke nytt.

– Vi hadde tre valg. Enten måtte vi legge ned driften, fortsette med butikkvirksomhet til engros, eller så måtte vi flytte på oss. Vi så allerede da at bransjen var i vekst, så det ville være trist å legge ned. Heldigvis ble beslutningen tatt at vi skulle flytte. Da endte vi opp her, sier Jan Katralen.

To år senere, etter omfattende ombygging av lokalene stod bygget klart.

– Det føltes veldig komfortabelt. Da hadde vi alt i henhold til lover og regler, og tilpasse hundre prosent, sier han.

Strategisk ligger lokalet også gunstig til. Det er kort vei til både Gardermoen og sentrum av Oslo, hvor selskapet leverer til restauranter, cateringer, kantiner og sushibedrifter. E6 fra Vestlandet passerer også i nærheten.

Lite svinn
I dag jobber det mellom 45 og 50 ansatte hos grossisten. Selskapet omsetter for nærmere 400 millioner kroner i året, og hadde et resultat før skatt på 17,8 millioner kroner i 2016. Ifølge Jan Katralen handler det om å utnytte råvarene.

– Resultatet i fjor skiller seg ikke ut fra resultatene året før. Det har ikke vært noe spesielt. Vi har veldig fokus på kontroll av svinnet. Vi skal kaste minst mulig. Meste vi tar i skal selges. Det blir det resultater av. Vi har holdt på i snart 100 år, og da har man en effektiv logistikk, forklarer han.

Før han legger til.

– Det handler om å levere et produkt til avtalt tid. Minst mulig hassle. Det er det det dreier seg om. Så har du i tillegg et interessant sortiment. Det er ikke verre enn det. Vi er nødt til å ha et bredt sortiment for å være en interessant grossist, sier han.

Urolig for høye laksepriser
Varesortimentet inneholder mellom 700 og 800 produkter, men lakseprodukter er det bedriften selger mest av. Daglig leder, Tom Nordby (37), sier de høye lakseprisene har skapt uro i bedriften.

– Utviklingen som har vært med den voldsomme veksten, den har vært utfordrende, spesielt for kundene våre. En del av kundene våre valgte bort laksen, fordi den ble rett og slett for dyr. Andre som sushirestauranter som bruker mye laks må fortsette å kjøpe, og sitter igjen med store deler av regningen. Da er det grunn til å bekymre seg for overlevelsesevnen. Så klart en sånn prisutvikling er bekymringsfullt for oss og kundene vår, sier han.

Nordby sier videre at den seneste tids prisutvikling med lavere laksepriser har vært kjærkommen.

– Vi var veldig bekymret for hvordan kundene våre skulle takle det.

Nordby tok over jobben som daglig leder 1. januar, men har jobbet i bedriften siden 1999 med ulike stillinger. Han er en nær venn av Morten, en av nevøene til Jan Katralen. Ifølge Katralen var det lett å ansette Nordby etter han selv hadde stillingen de siste tjue årene.

– Tom er som en familie for oss. Vi har jobbet sammen i mange mange år. Denne prosessen som daglig leder har ligger i kortene lenge, og det har vært en naturlig utvikling. Det har i grunnen ikke vært noe spenning rundt ansettelsen. Vi var og er overbevist om at Tom er rett mann, og han har levert fra første stund. Det har vært en kjempepositiv ansettelse for selskapet, men jeg håper ikke alle tenker at «endelig er Jan ute», sier han etterfulgt av en god latter.

Fryktet nedbemanning
Nettopp latteren kjennetegner Jan Katralen. Smilet sitter løst, og det er en lun stemning på administrasjonen. Selv hunden Zorro er med. Zorro skulle egentlig bare være tilstede de første fjorten dagene som valp, drøye ni år senere er han daglig med på kontoret.

– Zorro er en «icebreaker». Når vi skal ha folk på besøk, sånn som møter eller annen viktig greie. Da er man ofte litt anspent. Så blir de møtt av Zorro, og de spør om det er min hund. Så har de hund selv, og plutselig er den litt stramme stemningen borte.

«Nå er du kjendis Zorro!», utbryter Jan i det vi tar et bilde av hunden.

Men selv om god stemning preger bedriften, har det vært noen tøffe stunder også, spesielt under finanskrisen i 2007.

– Vi satt der under finanskrisen og var spente på hva som skjedde. Vi har vært bortskjemt med at ting har gått den riktige veien. Så begynner man å tenke, kan det bli så galt at man må si opp folk? Det har ikke vi lært. Så det var en skremmende tanke som kom da. At vi merket ikke noe voldsom nedgang, men hørte hva som foregikk rundt. Det var ikke vel så rart vi tenkte det kunne ramme oss også. Hva er det mer vi kan spare inn på? Vi gikk igjennom strømregninger, forsikringer. Vi var forberedt på at vi må gjøre noe med besetningen. Det var veldig skremmende, men vi lærte veldig mye av det, sier han.

Mange nasjonaliteter
Mannskapet, som Jan liker å kalle det, er en viktig del av Laks- og Vildtcentralen.

Sammen med daglig leder Tom Nordby går vi ned til pakketorget. Opp mot 15 nasjonaliteter jobber der, og mange som seg hør og bør i en familiebedrift, er i slekt. Akkurat nå er det relativt stille, men om morgenen er det noe annet.

– På morgenen kan det være mellom 10-15 stykker som pakker for fulle mugger, og de første kommer allerede klokken 04.00. Da er varemottaket stappfullt.

I tillegg til pakketorget, er det kundemottak og et kurs- og kompetansesenter i samme bygg. Sistnevnte ble bygget på grunn av mye tilgjengelig plass, og et ønske om å invitere kunder og leverandører for å øke kompetansen.

Årlig selger selskapet nesten 1000 tonn laks, i tillegg til alt annet selvfølgelig i sortimentet. De betjener jevnlig 500 kunder, mens totalt ligger det opp mot 1000 kunder i året. Likevel er det få omtaler av selskapet.

– Det har bare vært sånn. Vi har ikke vært så opptatt av å stikke nesa fram. Det har ikke vært bevisst holdning at vi skal holde oss i skjul, det har bare aldri vært noe tema å bruke tid på media, sier Jan.

Dykket etter tang for å tilfredsstille kunde
Istedenfor har tiden vært viet til kunder, noen ganger kanskje for mye tid.

– Vi er kjent for å strekke oss rimelig langt. Hotel Continental og Theatercafeen hadde en kjøkkensjef som het Willy Wyssenbach. Det var en av de store stjernene. Når han ba om noe, sa man ikke nei.

Katralen forteller at en matrett var pyntet med tang, og kom på forsiden av A-magasinet, som kom med fredagsutgaven til Aftenposten. Publisiteten i media skapte etterspørsel.

Willy Wassenbach behøvde to bæreposer med tang lørdag ettermiddag, og tang var ikke å oppdrive. Verken hos bedriften selv eller andre.

– Det så helt mørkt ut, men på den tiden drev jeg og dykket litt. Jeg kan bare gå ut og hente litt tang selv tenkte jeg.

Katralen, sliten etter en lang arbeidsuke, hentet faren sin splitter nye «Folkevogn» og dro for å dykke etter tang.

– Dette skal vi få til, vi skal ikke skuffe Wysselbach! Jeg hoppet fra brygga, og gjorde alt som man ikke skal gjøre som dykker. Jeg var sliten og alene. I det jeg forsvinner under overflaten, så kjenner det begynner å bruse, føler jeg får masse vann i masken.

Brusingen var blod fra noen blodkar som var sprengt. Katralen dro i vesten, kom seg til overflaten helt utmattet.

– Da tenker jeg, det her skjærer seg, nå får jeg ikke tak i tang til kjøkkensjefen. At jeg holdt på å besvime, det tenkte jeg ikke på, sier han og ler.

Etterhvert fikk han vasset ut i, samlet tang og levert det til Wyssenbach.

– Vi kvitterte som en helt vanlig hverdagslig leveranse. Han ante ikke hvor mye jobb som lå bak leveringen. Jeg trodde jeg skulle bli tatt imot som en helt, men neida. Deretter dro jeg hjem og fikk kjeft av fatteren.

Ifølge Katralen er det nettopp det som har drevet han over lang tid: Kunden skal få det han eller hun ønsker.

Var skeptisk til oppdrettslaks
For å kunne oppnå dette, startet selskapet i 2006 sammen med andre Lerøy Sjømatgruppen, et landsdekkende grossistnettverk.

Gruppen ble opprettet som en konsekvens av at det ble flere kjeder, og de forlangte samme mat i sør som i nord. Hver grossist har sin eierandel, og Katralen omtaler Lerøy som «lokomotivet» i ordningen, gjennom at de har vært førende i prosessen.

Det er også Lerøy som i dag leverer oppdrettslaksen til bedriften, selv om de har tatt inn denne type laks lenge før det.

– Vi måtte gjøre noen grep da oppstarteventyret kom på 70-tallet. Oppdrettslaks var helt nytt og vi var egentlig veldig kritisk til det. Vi hadde ikke noe tro på det, men det det kom som en kule. Vi måtte snu oss rundt. Skal vi fortsette i samme sporet fram etter 70-tallet, så går det ikke. Nå må vi dra inn andre produkter. Varesortimentet ble utvidet. Det passet litt godt, fordi da var vi brødre i ferd med å ta over etter vår far og onkel. Vi var mer mottakelige for å ta inn nye ting enn veteranene. Det var en god timing. Heldigvis. Jeg tror ikke vi hadde vært der vi er i dag hvis vi skulle stå fast med at det skal være sånn vi alltid har gjort, sier han.

Evnen til å snu seg ikke bare markedet, vises også i personligheten til Jan Katralen. Da kona fylte 50 år, manglet han både gave og tale. Da bestemte han seg for å fremføre en sang live foran henne i et større 50-årslag. En sang som ligger tilgjengelig på Youtube.

– Det var kjempestas. Det var helt Robbie Williams, sier han henrykt.

Men når han går ut av familiebedriften er det ikke planer om en ny karriere innen underholdningsbransjen, selv om han innrømmer han elsker å stå på scenen.

– Nei dessverre blir det ikke det…men kommer det noen bra tilbud, så kanskje!

Da er det mest sannsynlig familien først som får gleden av å se han opptre.