Ideen oppsto allerede på midten av 90-tallet mens en ung Alf Reidar Sandstad arbeidet ved Val videregående skoles akvakulturanlegg:
Hva var det som manglet i oppdretten? Hva var det som kunne bli bedre?
Det skulle ta over 20 år å komme dit. I mellomtiden har han jobbet et drøyt tiår i Sevan Marine, hvor han blant annet har vært med på å designe og bygge milliardprosjekter på rekke og rad. Sist ut er en oljeplattform med en prislapp på rundt fire milliarder kroner.
Men nå håper levangermannen at han skal kunne jobbe med det han alltid har hatt lyst til å drive med: Det er nemlig oppdretten som stadig har ligget hjertet hans nærmest.
– Jeg studerte jo fiskeri- og havbruk, og jeg har jobbet innen akvakultur både før og etter dette. Det var først i 2005 at jeg gikk over til olje- og gassindustrien, og jeg har hele tiden tenkt at jeg skulle tilbake.
Føler seg heldig
Han er for tiden i Kina hvor han er i ferd med å ferdigstille sin hittil siste FPSO-prosjekt – eller Floating Production, Storage and Offloading Platform – på vegne av Sevan Marine.
Dette på oppdrag fra det Aberdeen-baserte oljeselskapet Dana Petroleum.
Prosjektet innebærer enorme verdier. Likevel er det ikke Sandstads første vinternatt ute – Goliat-plattformen er kanskje mer kjent for oss nordmenn, og også her var Sandstad sentral.
– Jeg føler meg først og fremst veldig heldig som har fått muligheten til å være med på så mange spennende prosjekter. Samtidig drev jeg med akvakultur fra jeg var 17 til jeg var 25, så jeg går på en måte tilbake til røttene nå.
– Det ville faren min sagt også. Han vokste opp og arbeidet sine første år som bonde. Og selv om han senere gikk over til å jobbe omtrent hele livet innenfor finans og politikk, så var det bonde han var.
Rømningssikkert
Oppdrettsprosjektet han nå jobber med heter Aquatraz, og det er Midt-Norsk Havbruk som er oppdragsgiver.
Fiskeriministeren har hatt det mye morsomt med at man har kalt det rømningssikkert. Aquatraz. Alcatraz. Det berømte fengselet.
Skjønner?
Men det mange ikke vet er at designet ble unfanget av Sandstad mens han jobbet på oppdrettsanlegg for drøyt 20 år siden.
– Jeg jobbet jo innen akvakultur i denne perioden, og jeg husker at jeg tenkte at her trengtes det ny teknologi. Så jeg begynte allerede da å utvikle denne ideen.
Han hadde ikke vært ferdig med fiskeri- og havbruksstudiene lenge da han hadde kommet så langt at han kunne ta patent på systemet. Året var 2005, og sammen med studiekamerater opprettet han foretaket Seafarming Systems til formålet.
– Men selskapet har jo ligget omtrent dødt siden da. Vel, inntil nylig.
Har klokketro
Sandstad tror prosjektet har alt som skal til for å kunne revolusjonere oppdrettsbransjen.
– Jeg har klokketro på prosjektet, rett og slett fordi det løser alle de kjente problemstillingene innen oppdretten i dag. Ikke bare med tanke på fiskehelse, men også arbeidsmiljø, da særlig med tanke på de tunge løftene og til dels risikofylte operasjonene som røkterne må gjøre i dag.
– Og det beste av alt med Aquatraz-teknologien er at man kan utnytte eksisterende infrastruktur med tanke på plastringene som er vanlige idag, samtidig som det ikke er veldig mye dyrere å bygge, hevder Sandstad, og legger til:
– Tas driftsfordelene med i regnestykket, er målsettingen å redusere produksjonskostnadene per kilo laks.
Levangermannen tror derfor det er et spørsmål om tid før resten av næringen følger etter.
– Vi ser jo at næringen generelt har et stort behov for nye teknologiske løsninger. Og jeg tror dette er en «gamechanger», som vi vil kunne se dukke opp flere steder langs kysten.
For dyrt og for vanskelig
De alternative løsningene – å anlegge lokaliteter i utsatte kyststrøk eller landbasert oppdrett – har ikke Sandstad foreløpig særlig stor tro på.
Ifølge Sandstad er det mange usikkerhetsfaktorer knyttet til fôring, håndtering av fisk og logistikk.
– Etter å ha jobbet i ti år i oljebransjen har jeg fått erfare de enorme utfordringene som det medfører å legge en flytende installasjon offshore. Og kostnadene med landbasert oppdrett er tross alt betydelige.
– Men når det er sagt, er det ikke å skyte seg litt i foten å begynne med å legge til rette for at næringen kan bedrives andre steder enn i Norge? Og dermed bidra til at andre land kan ta oss igjen?
Han mener også det er et miljøspørsmål.
– Hva gjør man med avfallet når man driver på land? Det må jo gå et sted. Havet er jo fra naturens side godt rustet til å ta imot avfall fra fisk så lenge man har en god lokalitet hvor havet kan ta unna.
– Gjør vi dette på land har vi imidlertid skaffet oss et miljøproblem.
Akkurat nå står Aquatraz og hviler på Fiskeridirektoratets bestemmelser. Får Midt-Norsk Havbruk først lov til å drive fire konsesjoner, håper Sandstad at de kan ha fisk i havet innen ett år etter vedtaket.
– Jeg håper bare de vektlegger de finansielle følgene av å bare kunne drive på en konsesjon. Utvikling av ny teknologi er veldig kostbart, og kostnaden kan bare dekkes inn om den fordeles over mange anlegg.
– Gjorde vondt
Selv har han måttet kjempe lenge for å vinne gjennom med prosjektet sitt. Kanskje var det den faglige tyngden han har opparbeidet seg i oljebransjen som til slutt utgjorde tunga på vektskålen.
– Jeg prøvde lenge å selge inn patenten min hos diverse oppdrettere, men det var aldri reell interesse før nå. Og det er klart, det gjorde jo vondt å gå så lenge uten at noen var interesserte. Så jeg er veldig glad for å kunne gå i gang med dette nå.
I tillegg måtte Sandstad betale betydelige patentavgifter fra han registrerte patenten på midten av 2000-tallet.
– Føler meg hjemme
For første gang er framtida også noe mer usikker. Han vil være tilknyttet Sevan fram til det pågående FPSO-prosjektet er ferdigstilt i oktober. Etter det, vet han ikke.
– Jeg føler meg jo mer hjemme i oppdrettsnæringen. Så om vi kan komme i mål med Fiskeridirektoratet nå, så er jeg optimistisk med tanke på framtida, avslutter Sandstad.
