Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg vil ha med seg høyresiden på å rydde opp i Arbeiderpartiets skattekaos, og samtidig finansiere Arbeiderpartiets valgløfter. Det er et underlig skue.
Høyresiden gikk i 2013, 2017, 2021 og 2025 til valg på å senke skattene som ett av flere svar på utfordringene Norge står overfor (nedgang i inntekter fra petroleum, aldrende befolkning, klimakrisen, gründerflukt fra Norge, og den velkjente «haikjeften», se illustrasjon). Ap ønsket å øke skattene, noe de også gjorde. Betydelig.
Med en stemmes overvekt tvang de igjennom en særnorsk grunnrenteskatt på en vellykket og usubsidiert distriktsnæring, havbruket, attpåtil med tilbakevirkende kraft, og med et tilhørende normprisråd som gjør at rapporteringsplikten/
I tillegg økte de formuesskatten, arbeidsgiveravgiften, produksjonsavgiften, og utbytteskatten, for å nevne noen. Eierskattene i Norge ble på kort tid doblet, og den ekspansive finanspolitikken Støre valgte la press på en allerede økende rente for folk flest. Det ble for mye, på for kort tid, og med for dårlig forankring i Stortinget.
Resultatet ble, ikke overraskende, at tilliten til Ap-regjeringen falt som en stein i næringslivet. Samtidig ga deler av venstresiden næringslivet beskjed om å «ryke og reise». Som sagt, som gjort: Flyttestrømmen av entreprenører, bedriftseiere og gründere ut av landet, skjøt fart. For å bøte på dette innførte regjeringen en, mest sannsynlig, EØS-stridig EXIT-skatt. På forsiden av Dagens Næringsliv kunne vi lese at DNBs internasjonale kunder mente den politiske risikoen ved å investere i Norge, hadde økt.
Børsdirektør Øivind Amundsen sa om børsfallet etter finansminister Slagsvold Vedum og statsminister Støres annonsering av grunnrenteskatten på havbruk at verken terrorangrepet på World Trade Center i 2001, finanskrisen og Lehman Brothers-konkursen i 2008, oljeprisfallet i 2014, utbruddet av koronapandemien i 2020 eller Russlands invasjon av Ukraina hadde resultert i et verdifall av samme størrelse. Da var det heller ikke overraskende at enkelte undersøkelser gjennomført av NHO viste at et klart flertall av medlemmene ønsket seg en ny regjering.
Det fikk de ikke. Venstresiden vant en knepen seier i valget. Jonas Gahr Støre fortsetter som statsminister med Miljøpartiet de Grønne, Rødt, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i ryggen. Høyre gjorde et dårlig valg, mens Fremskrittspartiet gjorde sitt beste. Men hele høyresiden gikk i 2025 til valg på blant annet lavere skatter.
Nå ønsker altså Arbeiderpartiet å få med seg høyresiden på å rydde opp i deres eget (skatte)rot. I utgangspunktet er det positivt. Brede skatteforlik har lang tradisjon i norsk politikk og Høyre bør søke brede forlik i viktige saker. Men dessverre brøt Ap denne tradisjonen da de i 2023 innførte grunnrenteskatten, og blant annet økte utbytteskatten, økte formuesskatten og økte arbeidsgiveravgiften.
Bør høyresiden stå på utsiden av et skatteforlik? Nei, det er ikke åpenbart. Men det bør være klart at høyresiden ikke kan akseptere å sementere dagens skattenivå, som allerede er blant verdens høyeste. Høyresiden kan heller ikke akseptere at utenlandske hedgefond i New York og London skal ha dagens store skattefordel over norsk, privat kapital og eierskap når norske selskaper legges ut for salg. Og de kan ikke stille seg bak et skattenivå som er så høyt fordi det finansierer svindyr symbolpolitikk som gjenåpning av politikontor som ikke besøkes, gratis ferger fylt til randen med utenlandske turister og en handlingslammet politikk mot et av verdens høyeste (og dyreste) sykefravær.
Henrik Asheim sa det bra på politisk kvarter denne uken, nemlig at skattetrykket må betydelig ned for at Høyre skal være med på et forlik. Det gjelder både arbeidsfolk og næringsliv.
Jens Stoltenberg repliserte med at det vanskeligste er å finne inndekning. Han har rett. Men han kan starte med å gå gjennom de mange varige utgiftsøkningene Arbeiderpartiet har påført norske skattebetalere så langt i regjeringsperioden, og det bør han gjøre før han ber høyresiden bryte sine valgløfter ved å bli med på et skatteforlik som sementerer et av verdens høyeste skattenivå og en offentlig pengebruk som har løpt løpsk på bekostning av verdiskapingen i privat sektor og renteutgiftene til folk flest.
Det er ikke bærekraftig. Verken for Norge, eller for et næringsvennlig parti som Høyre.
