I Nordland er det lang saksbehandlingstid hos Statsforvalteren for havbrukssaker. Nye lokaliteter i Nordland – ofte mere eksponert og med høyere bæreevne en gamle lokaliteter – klareres for en lavere MTB enn tilsvarende og sammenlignbare lokaliteter i Trøndelag og Troms og Finnmark. Både tidsbruken og praksisen slår rett inn i finansene til både Nordland fylkeskommune og flere kystkommuner i form av lavere utbetalinger fra Havbruksfondet, i tillegg til at det setter mange havbruksaktører i en vanskelig situasjon.
Statsforvalter Tom Cato Karlsen skal påse at hans embete har en forsvarlig saksbehandling bygd på faglig kunnskap og tilstrekkelig grundighet. Hverken havbruksaktørene, Nordlandssamfunnene eller våre felles naturomgivelser er tjent med noe annet. Slik det ser ut fra mitt skrivebord har likevel Statsforvalteren i Nordland med en lang saksbehandling, uten nevneverdig respekt for tidsfristforskriftens frister og varslingskrav, og i tillegg en særegen og restriktiv «Nordlansk» forvaltningspraksis potensielt snytt Nordland fylkeskommune og mange kystkommuner for flere millioner kroner fra Havbruksfondet. Utbetalingene fra Havbruksfondet regnes blant annet ut ifra klarert lokalitets-MTB. I så måte kan Nordland ha tapt mange millioner kroner i utbetalinger fra fondet sammenlignet med hva tilfellet hadde vært om lokalitetssøknaden hadde vært behandlet hos Statsforvalteren i Trondheim eller Tromsø.
Thomas Andreassen. FOTO: Nord AdvokatfirmaTing henger sammen, og den lange saksbehandlingstiden skyldes neppe sendrektighet hos dyktige og grundige saksbehandlere. Tidsbruken skyldes at Statsforvalteren i Nordland selv har valgt å legge seg på en mer ressurskrevende forvaltningspraksis enn hva som eksempelvis er tilfellet i naboregionene Trøndelag og Troms og Finnmark. Dette er konkurransevridende. Det går ikke bare utover havbruksaktørene, det slår også rett inn «på bunnlinja» i de fylkeskommunale og kommunale budsjetter. På denne måten påvirker Statsforvalteren i Nordland tjenesteproduksjonen og investeringsevnen til både kystkommuner og Nordland fylkeskommune. Jeg skal kort forsøke å forklare hvorfor, og illustrerer dette med et anonymisert, men konkret eksempel.
I mars 2020 ble en lokalitet på Helgeland førstegangsomsøkt til en biomasse (MTB) på 5460 tonn, men klarert for en MTB på 3600 tonn. Alle forhold iht. til normal forvaltningspraksis og kunnskapsgrunnlag tilsier at lokaliteten har en bæreevne som er vesentlig større, men Statsforvalterne i Nordland sin særegne praksis begrenser størrelsen på alle lokaliteter ved førstegangsklarering til mellom 3120 og 3600 tonn. For havbruksselskapet som søkte om klarering av lokaliteten i mars 2020 var det derfor nødvendig å sende inn ny søknad allerede i desember 2021 om biomasseutvidelse til 5460 tonn. Vi er nå i februar 2023 og dette er for øvrig en søknad Statsforvalteren i Nordland enda ikke har behandlet.
Hadde den opprinnelige søknaden nevnt over vært sendt inn i naboregionene Trøndelag eller Troms og Finnmark ville lokaliteten – mest sannsynlig – allerede i 2019 vært klarert for 5460 tonn MTB, og Statsforvalteren hadde spart seg for ny behandling av saken. En vanlig lokalitet i Nordland må altså igjennom flere søknadsrunder for å oppnå sammen MTB som i naboregionene. Denne praksisen medfører ikke bare økt saksbehandlingsbelastning for Statsforvalteren selv, det øker også belastningen for alle involverte sektormyndigheter slik som fylkeskommunen og Mattilsynet som må foreta en «dobbeltbehandling».
Dersom man i akvakulturregisteret sorterer ut de 50 største lokalitetene i Trøndelag, Nordland og Troms og Finnmark er det kun 2! av de 50 som ligger i Nordland. Det kan godt være at det faglig sett er riktig at det skal være større lokaliteter i de to naboregionene, men likevel må denne statistikken være et uttrykk for en saksbehandling som ikke er enhetlig og potensielt konkurransevridende på bekostning av både havbrukere, kystkommuner og Nordland fylkeskommune.
iLaks har kontaktet Statsforvalteren i Nordland for et tilsvar/kommentar til denne saken.
