Det er en løpende utfordring at infeksjonssykdommer sprer seg til nye områder. Det har lenge vært fokus på å redusere kontakt mellom anlegg i sjø, men nye behandlingsmetoder mot lakselus har gitt økt grad av kontakt mellom anlegg og produksjonsområder. Vi vet at introduksjon og sykdomsspredning skjer på tross av kunnskap om effektive biosikkerhetstiltak.
Ofrer vi biosikkerhet i kampen mot lus?
Vi har spurt næringa, og svaret er at det fins motivasjon for å korrigere kurs!
Hvor står vi?
Det foreligger store ambisjoner for vekst i laksenæringen, blant annet beskrevet gjennom Norsk Industris «Veikart for sunn vekst i havbruksnæringen», og DKNVS og NTVA’s rapport om «Verdiskaping basert på produktive hav i 2050».. Norsk driftsstruktur med åpne merder i sjø gir et godt oppvekstmiljø for laks, og har vært Norges suksessoppskrift. Samtidig er det utfordrende å etablere gode smitteskiller mellom produksjonsbestander.
Fiskevelferd er en av utfordringene som må under kontroll for å kunne realisere ønsket vekst. Dødeligheten forårsaket av virussykdommer er en av de største utfordringene knyttet til fiskehelse hos oppdrettslaks i sjø. Import av fisk har gjentatte ganger ført til spredning av sykdom, eksempelvis Furunkulose på 80-tallet, og PD i senere tid. PD gikk fra å være lokalt utbredt på Vestlandet, til å bli en stor belastning for store deler av næringen. Med utgangspunkt i PD kan vi imidlertid også se den gode effekten av grunnleggende biosikkerhetstiltak; De første SAV3-tilfellene ble påvist i 1989 på Vestlandet, og i Møre og Romsdal rundt 2006. I 2007 etablerte næringen i samarbeid med forvaltning en generalplan mot PD og det ble etablert praksis og regelverk for å forhindre videre spredning. I etterkant har det bare vært sporadiske tilfeller av SAV3 nord for Hustadvika. Svært strenge biosikkerhetstiltak med trafikkbegrensninger og «stamping out» har holdt området fritt for SAV3 i over 30 år! I 2010 ble SAV2 påvist i Norge, trolig med opprinnelse i Skottland. Viruset spredte seg raskt til Midt-Norge og er nå endemisk. Frem til 2019 har Buholmråsa vært en barriere mot videre spredning med «stamping out». Nå prøves imidlertid en ny strategi mot videre spredning i Nord-Trøndelag basert på vaksinering og sonestruktur.
Disse eksemplene viser at næringa bør ha en proaktiv tilnærming for å unngå at problemer oppstår, heller enn å bruke store ressurser på håndtering i etterkant.
Hva er god biosikkerhetspraksis?
Ser man overordnet på det, kan spørsmålet kokes ned til relativt enkle prinsipper. Biosikkerhet handler om å redusere risiko for innførsel, spredning og etablering av smittsom sykdom. I en industriell situasjon er det vanskelig å eliminere all risiko. «Beste praksis» går ut på å jobbe systematisk med risikoreduserende tiltak som å styrke fiskens motstandsdyktighet, bryte mulige smittekjeder og isolere eller bekjempe kjent smitte. Hvilke risikonivå det styres etter vil alltid være avhengig av gitte rammebetingelser.
Styrket biosikkerhetspraksis vil forbedre fiskevelferd og redusere tapene til næringa betraktelig. I lys av næringas åpenbare utfordringer må det bygges opp praksis som er sterk nok til å hindre introduksjon og spredning av både kjente og ukjente smittsomme sykdommer. Det er heldigvis mange enige med oss!
Næringa er motivert!
Vi har foreslått ambisiøse mål for bedre biosikkerhet i hvert produksjonsledd, og har spurt representanter fra næringa i hvilken grad de er enige i disse; Hvordan ivaretar eget selskap dette og hvordan det står til med naboen? Hele 95 % av de spurte er enige i foreslåtte retning i sjøfasen Samtidig mener de at eget selskap har et stykke å gå, og at naboen har en lengre vei.
Dette er et godt utgangspunkt for videre arbeid! Det blir nå gjennomført dialogmøter med næringsaktører for innspill til ønsket praksis og tiltak for å styrke biosikkerheten og gi grunnlag for videre vekst. Her inviterer vi oppdrettere og fiskehelsepersonell til å bidra med sin kunnskap og erfaringer.
Prosjektet «Smittesikring og biosikkerhet i norsk laksenæring» har som målsetting å etablere en kunnskapsbasert anbefaling for beste praksis og anbefale tiltak for å styrke biosikkerheten i norsk lakseoppdrett. Prosjektet er finansiert av FHF, og gjennomføres som et samarbeid mellom BDO sjømatavdeling og Åkerblå. For å få et representativt bilde fra hele landet gjennomføres kartlegging av reell praksis i form av spørreundersøkelse og intervju, samt dialogmøter om aktuelle tiltak i produksjonsområde 3, 6, 9 og 12.
