Norsk lakseoppdrett er inne i sitt sjette strake år uten nevneverdig vekst i volum, der en årlig produksjon på mellom 1,2-1,3 millioner tonn har etablert seg som et forventet øvre tak. De børsnoterte selskapene har nylig lagt frem sine 2. kvartalstall og selv om økonomien er rosenrød melder stadig flere om økte kostnader, nedjusterte årlige volumer og biologiske utfordringer. Nå er det viktig å stake ut den rette kursen for årene som kommer.
Som vi advarte mot i februar 2016, har det etter hvert blitt trangt i døren til Fiskeridirektoratet for søknader på de nye utviklingskonsesjonene. Det er selvsagt ikke unaturlig at mange ønsker å trekke sitt vinnerlodd ut av den forespeilede veksthatten fra myndighetene. Krevende konsepter og fantasifulle navn har blitt presentert i forsøket på å vinne oppmerksomhet i frierferden. Spørsmålet i flere av tilfellene er om bruden er pyntet godt nok? Vil det rekke til å få noen nye konsesjoner?
Samtidig har tilbudet om kapasitetsvekst, som gir oppdrettere mulighet til å søke om økt biomasse mot vederlag og strengere lusekrav, blitt lunkent mottatt. Det ser altså ikke ut til at mange er interessert når fokuset er på forpliktelser knyttet til lusenivå og rømming. Da er det lettere å snakke om at næringen trenger forutsigbar vekst og at myndighetene må bidra til at Norge kan redde verden med sunn sjømat.
Det er for oss ganske uforståelig at enkelte aktører kan komme med påstander om ytterligere innstramming i lusenivåene i Norge, mens man samtidig lever fint med at det er mangedobbelt antall lakselus på selskapene sin biomasse rett over Nordsjøen, i Skottland og på Shetland. Utsagn om at lus og vert må skilles er nok i samme gate. Skal Norge fortsatt ha ambisjoner som fremadstormende oppdrettsnasjon er lukkede anlegg for flere millioner tonn fisk ikke løsningen. Til det er vårt konkurransefortrinn med åpne merder for stort.
Mange oppdrettere er dessuten oppriktig glad i ”husdyrene” sine og jobber med å sørge for gode vekstvilkår og best mulig fiskehelse. De nærmest merdkanten viser gang på gang hvorfor dette er viktig. Større og sunnere fisk er også et resultat av minst mulig håndtering og god lusekontroll. Forebyggende og kontinuerlige tiltak bør velges fremfor krevende brannslukninger, der sulting, trenging og pumping av fisken gir dårligere biologiske prestasjoner. Det bør være fullt mulig å redusere svinnet i næringen fra rundt 20% til ned mot 10% av fisken bare ved mindre håndtering og kontinuerlig lusebekjempelse. Dette kan gi 80-120.000 tonn ekstra biomasse i Norge de neste 2-3 årene og etterlengtet vekst.
Løfter vi blikket opp og ser fremover mot 2018 og 2019 håper flere at dette betyr åpning for større volumer mot Kina, forhåpentligvis en positiv markedsutvikling i USA, samt fortsatt solid salg av laks til EU. Forbrukerne, hver og en av oss, vil få mer makt og stille nye krav om bærekraft og sporbarhet på laksen. Innkjøperne og kjedene forventer økt forutsigbarhet og stabilitet. Da må Norge, som verdens største lakseprodusent, ta nye og tydelige grep for å ha skånsom lusekontroll, mindre håndtering og høyere kvalitet på matfisken. Det må til for at flere kan snakke høyt om at fiskehelse kommer først. Alltid.
