I Nasjonal havnestrategi (2015) lister samferdselsminister Ketil Solvik Olsen (Frp) opp gode argumenter for den mangeårige politiske visjonen om mer gods på kjøl: «Færre vogntog på vegene reduserer miljøskadelige utslipp fra transportsektoren, privatbilistene får en tryggere opplevelse og vi sparer penger på vedlikehold, ettersom mye tyder på at det er tungtrafikken som sliter mest på vegene».
Havneselskapene i Trøndelags største sjømatregioner, Ytre Namdal og Hitra/Frøya, arbeider gjennom Kysthavnalliansen for å legge til rette for sjøtransport av fersk sjømat til det europeiske kontinentet. Over 70 prosent av den årlige lakseeksporten på om lag 400.000 tonn, går i dag til Europa hovedsakelig med utenlandske vogntog – og er også godt synlig på ulykkesstatistikker på norske vinterveger.
Kysthavnalliansen tar havnestrategien på alvor, og utvikler effektive, intermodale knutepunkter for sjømateksport og returgods på kjøl. Vi har produsentene og eierne av sjømaten med på laget. Samferdselsministeren sier i havnestrategien at regjeringen vil utvikle havnene til det beste for sjøtransporten og gi dem rammebetingelser og insentiver til å gi det beste tilbudet til dem som kjøper havnens tjenester.
Tidsfaktoren er vesentlig for fersk sjømat. Vi vil derfor bruke et 15.000 tonns «roll on, roll off»-fartøy (ro-ro-fartøy) som kan segle laks fra Rørvik via Hitra til Danmark på 36 timer. I første omgang kan vi flytte 50 prosent av sjømateksporten fra Trøndelag fra veg til sjø. Det reduserer antall laksevogntog på norske veger med 13.000 i året.
Transportøkonomisk institutt og CICERO Senter for klimaforskning leverte i 2014 rapporten fra forskningsprosjektet TEMPO. Forskerne viste at veitransporten av gods er tolvdoblet siden 1960. Sjøtransporten har økt to og en halv gang. Mens norske utslipp av klimagasser økte med fem prosent i perioden, økte utslippene fra transport med 27 prosent.
Om lag 15 millioner tonn gods passerer over Svinesund med lastebil hvert år, og slipper ut 300.000 tonn CO2. I 2030 vil godsmengden ha økt til 25 millioner tonn. Norsk lakseproduksjon øker med ti prosent hvert år, eksporten tilsvarende. Ett skip erstatter tusenvis av vogntog. Kystalliansens laks på kjøl-prosjekt fra Midt-Norge alene, reduserer CO2-utslippene fra vegtransport med 15.000 tonn.
Mekanismene som bestemmer valg av fraktmetode er pris, tid og kvalitet på transporten. På sjømat konkurrerer vi mot vogntog og sjåfører fra lavkostland i øst. Norske avgifter gjør konkurransen enda hardere. Båten som skal hente sjømat i Rørvik må ut med minst 37.500 kroner i los- og beredskapsgebyr allerede før den legger til kai.
Offentlige virkemidler rettes inn for å stimulere ny og mer miljøvennlig teknologi for skip. Fartøy under 8.000 tonn skal fritas for beredskapsavgift, og miljørabatter gis til gassdrevne skip. Men ny teknologi gir i seg selv ikke mer gods på sjø, dersom den ikke er konkurransedyktig på kostnad og transporttid.
Den nye klimaavtalen forplikter Norge til å utarbeide utslippsmål som reflekterer vår høyeste ambisjon. Målene skal oppdateres hvert femte år, og innsatsen øke over tid. Utslippsveksten innen transport krever handling nå. Ambisjonene om seksdobling av norsk sjømatproduksjon innen 2050, gir allerede investeringsutfordringer på norske veger. Godsrevolusjonen bør derfor starte her.
I 2014 eksporterte Norge 2,7 millioner tonn sjømat fra et sted ikke langt fra en havn. Til slike volumer trenger vi store, hurtiggående og pålitelige fartøyer – ikke små fartøyer med ny og lite utprøvd teknologi. Eksportvolumene åpner for returgods på kjøl. Flyttes godsstrømmene ut til kysten, hvor 75 prosent av befolkningen bor, kan norske investeringer i infrastruktur endres til å gi bedre og billigere løsninger der folk flest bor.
Sammen med sjømateksportører og Norges Lastebileier-Forbund står Kysthavnalliansen klar til å demonstrere at vår mestvoksende eksportnæring kan bidra til å nå Norges klimaambisjoner og effektivisere våre investeringer i infrastruktur.
Vårt nyttårsønske er at politiske festtaler om gods på kjøl blir realpolitikk i 2016.
