Det er ikke til å stikke under en stol at Sjømatnæringa var skeptisk, ikke bare fordi Aspaker var helse- og utdanningspolitiker, men også fordi vi fryktet at Sjømatnæringas politiske posisjon ville bli svekket. Det er bare å fastslå at så ikke skjedde. Om det var hennes engasjement og vilje til handling, eller om det var fallet i oljeprisen som var årsaken skal vi overlate til andre å vite noe om.
Det vi vet er at hun har balansert på en knivsegg. Sånn blir det gjerne når det foreslås endringer i leveringsplikten, bearbeidingsplikten og aktivitetsplikten, og sånn blir det gjerne også når en utfordrer fagforeningene, i hennes tilfelle Fiskarlaget. Men, vi husker at Tveteråsutvalget ble nedsatt av hennes forgjenger, og konklusjonene der kunne ikke bli til noe annet enn et minefelt for en blå minister. Likevel har Aspaker gjort et meget godt forsøk på å endre en statisk Fiskerinæring til det bedre.
Vekstmeldingen i Havbruket ble også utsatt for sterk kritikk, og det gjenstår fortsatt å se i hvilken grad hun har lyktes. Hun fikk i hvert fall belyst interessemotsetningene mellom de store aktørene og de lokale og familieeide. Vi fikk også igjen se at faktagrunnlaget som ligger til grunn for meldingen er omstridt, men som realpolitiker er det ikke greit å overse forskere og opinionen. Kanskje hadde hun stått seg på, og ikke minst gjort det enklere for seg selv ved å ta tak i denne situasjonen. Uansett, ansvaret for dette skal ikke tilkjennes henne alene.
Alt i alt har vi hatt en minister som virkelig har forsøkt å utgjøre en forskjell. Hun har på kort tid satt seg inn i næringa, og denne kunnskapen kan vi saktens ha behov for i EU.
Vi ønsker Elisabeth Aspaker lykke til som EU-minister.
Samtidig vil vi ønske Per Sandberg velkommen som ny Fiskeriminister. Vi håper på at det gode samarbeidet vi har hatt med Aspaker kan videreføres. Vi vil også ønske han velkommen til Sjømatdagene i januar.
