En forundringspakke og en lidelseshistorie

Kommentarer
0

Vi har lest Mark Kurlanskys «Salmon – A Fish, the Earth and the History of a Common Fate».

Den kom ut ifjor. I likhet med forfatterens velkjente bok «Cod» tar Mark Kurlansky også her utgangspunkt i sin egen verdensdel når han presenterer «Salmon». Vi blir kjent med fangst i Bristol Bay og de velkjente lakseelvene Fraser og Copper River.

En klar overvekt av stoffet i boken er hentet fra Nord-Amerika. Størst vekt får stillehavslaksen, Onorchynchus, og dens mange arter. Pink, chum, cherry, king, sockeye, coho, steelhead.

Det er mest av den.

Fraser River, British Columbia

Hopperen
Atlanterhavslaksen, Salmo Salar, vies også et betydelig antall sider. Romerne ga den  forresten navnet Salar, hopperen, da de erobret Gallia.

For det er ikke bare i Namsen, Alta, Vosso, Tweed, Dee og Spey som har avlet opp laks. En gang laksen svømte i Vistula, Loire, Duoro og Seinen. Så seint som på 1880-tallet landet nederlandske fiskere mer enn en halv million kilo laks fra Rhinen årlig. Kurlansky skriver at det har vært laksefiske så lenge det har vært sivilisasjon i Norge, i cirka 8.000 år.

BT-journalist Lars Kvamme ga ut boken «Laks – en biografi» i 2019, men Kurlansky dykker atskillig dypere. Særlig biologisk og historisk, men også kulinarisk.

Tilbakegang
Kurlansky bruker mange sider på årsakene til laksens tilbakegang. Og det er en lidelseshistorie. Han peker på avskoging (færre insekter og skjul), bygging av dammer, gruver, fabrikker og sagbruk. Avrenning fra landbruk, befolkningsvekst og den industrielle revolusjon. Endring av habitatet har drevet laksen bort fra de fleste av elvene i Europa og Nord-Amerika. Som om ikke det er nok; predatorer og kamp om næringstilgang har ikke gjort tilværelsen lettere.

Reduserte fangster la grunnlaget for de engelske lakselorders tilstedeværelse her til lands fra midten av 1800-tallet. På samme tid ble ideen om klekking og avl utviklet, noe som gradvis skulle utvikle seg til oppdrett. Først av ørret, senere laks.

Han tar oss med på en reise fra ferskvann, ned elver til havet, vandringen der, før laksen vender hjem, opp igjen vassdrag og fosser – til sin barndoms vugge for å gyte.

Han sveiper innom et utall matoppskrifter, herunder rakfisk og gravlaks. For på samme vis som torsk er laks kultur. Her presenteres fluebinding, fiskestenger og kjente laksefiskere som den spanske diktator Francisco Franco og USAs president Jimmy Carter. Et luksusfiske for de få.

Krig
«Salmon» er en forundringspose med fascinerende historiske anekdoter. Som passasjen om den amerikanske uavhengighetskrigen, der britenes flåte stengte havet for torskefiske så rebellene måtte satse på laksefiske for matauk i elvene i New England.

Eller da Japans aggressive fiskerisatsing, etter laks, bidro til å fremprovosere krigen mot Russland i 1904-05 – som igjen ga næring til revolusjonen og tsarens fall.

Slaget ved Tsushima 1905.

Kapittelet om oppdrett, kalt «Sea cattle», er nokså kortfattet og stort sett problemorientert. Kurlansky har ikke mye til overs for den temmede varianten av laksen.

Globalt
Mens rikspressen her til lands stort sett fokuserer på lakselus og rømming når en skal forklare villaksbestandsens tilbakegang de siste tiårene, har Kurlansky i et globalt perspektiv plassert tyngden av forklaringene helt andre steder. Han forteller om klimaendringer, industrialisering, konkurranse om matfatet, overfiske og tjuvfiske.

Noen lystelig fortelling er det ikke. Her presenteres menneskeskapte problemer og en sammenhengende historie om utryddelse – på samme vis som en lang rekke andre arter av dyr, planter og fisk.

I «Cod» fortale Kurlansky om overfisket og desimeringen av torskebestanden på Grand Banks. Der kom imidlertid fisken gradvis tilbake. Men når det gjelder laksen er forfatteren ikke optimist. Kurlansky siterer avslutningsvis Henry David Thoreau: «Hvem hører fiskene når de gråter?»