65 millioner oppdrettslaks nådde i fjor aldri fiskedisken. Det er for dårlig. Nå må vi som næring sette oss klare mål, og målene bør underbygges av nye reguleringer; for det er i fellesskap vi løser utfordringen vi står overfor.
Vi er små og mellomstore familieeide havbruksselskap spredd langs Norges kyst. Generasjonen før oss besto av gründere som hadde samfunnsbygging som en av de store drivkreftene. Det var ingen som forventet at vi fra grisgrendte strøk skulle kunne bygge opp det som mange år senere er blitt en av Norges viktigste næringer. Takket være et enormt pågangsmot og stor evne til problemløsning, er det i dag mange stolte skattebetalere i ellers ukjente bygder -og som nasjon har vi blitt en nettoeksportør av mat.
Samfunnsansvaret har vokst i takt med næringen. Som ledere og/eller eiere er vi privilegerte som kan være med å peke ut i hvilken retning næringen bør gå, og vårt standpunkt er klart: Vi skal ikke bare innfri samfunnets forventninger, men helst overgå dem. Dårlig fiskevelferd og høy dødelighet i merdene rokker dypt ved vår yrkesstolthet. Med over 50 år med nybrottsarbeid i ryggen er vi både motivert og beredt i fellesskap med forskningsmiljø, forvaltning og politikere til å ta fatt på de utfordringene vi står ovenfor.
Som et av flere tiltak mener vi at det nå vil være klokt av Fiskeriministeren å innføre en øvre begrensning på hvor lenge fisk i merder med uakseptabel dødelighet kan få stå i sjøen. En slik regel må håndheves tydelig og ensartet, og for å unngå utvanning er det få situasjoner vi ser for oss kvalifiserer for unntak fra grensen. De økonomiske sanksjonene om grensen brytes må stå i forhold til eventuell ekstra salgsgevinst oppnådd gjennom omgåelse av regelverket.
Gradvis i løpet av de kommende årene bør også nivået for akseptabel dødelighet senkes.
Havbruksnæringen må ikke være redd for å ha en målsetning om å halvere dødeligheten; vi tror reduksjonspotensialet kan være større.
Hovedansvaret for å ivareta god fiskevelferd ligger på oss som oppdrettere. Ved alle valg vi gjør for vår produksjon skal det stå som en grunnpilar. For bransjen skal det selvsagt ikke være behov for noen egne insentiv eller særlig belønning for å ta vare på husdyrene våre. Den nasjonale reguleringen vi nå ber om vil samtidig kunne ramme produsenter som har all sin produksjon i et lite område hardt. Derfor bør det legges til rette for at sårbare aktører kan samarbeide på tvers av produksjonsområder, spesielt i situasjoner med større algeoppblomstringer, for å sikre en robust og sikker drift.
Reguleringen bør kunne ha positive ringvirkninger også utover redusert dødelighet og forbedret fiskevelferd. Et rett utformet regelverk vil blant annet kunne medføre økt beholdningskontroll. På samme måte som data på lusenivå og miljøbelastning er tilgjengelig for offentligheten og ikke minst forskningsmiljø, bør vi samtidig også legge til rette for en tilsvarende åpenhet rundt dødelighet og helsesituasjon.
Det har krevd en enorm innsats å bringe næringen hit vi står i dag og det er dette grunnlaget vi nå skal bygge videre på. Vi skal være ydmyke overfor at vi ikke kjenner den optimale løsningen for framtiden, og at løsningene sannsynligvis vil variere langs kysten. Dette vil kreve endringsvilje hos forvaltningen. Diffuse mål for dødelighet og fiskevelferd vil føre til mangel på retning og feil fokus i de planene som legges. Derfor må vi som næring sette oss tydelige og forpliktende mål. Dødeligheten i norsk havbruksnæring må minst halveres og komme under 8% før 2030.
