Sjømatbedriftene minner oss på at et av oppdrettsnæringas langsiktighet mål er å sikre «lyset i husan langs kysten«. Usikkerheten er imidlertid stor for at næringas strategiske og langsiktige utvikling kan avgjøres av “andre” for eksempel gjennom Finansdepartementets årlige budsjettsaldering eller utilsiktede konsekvenser drevet av kortsiktige betraktninger.
I en diskusjon om hvilke tiltak som er nødvendige for å sikre «lyset i husan langs kysten» vil en eierskapsdrøfting måtte stå sentralt, da kapitalstrømmen og disponering av resultatene settes av oppdrettsbedriftenes eiere.
Eiernes bosted og tilhørighet er vesentlig og nærmest avgjørende for hvordan kapitalen prioriteres og disponeres. Norge har en god tradisjon for nærhet mellom eier og bedriften. Det har skapt mange solide bedrifter og stolte ansatte både innen havbruk og fiskeri i de mange hjørnesteinbedrifter langs kysten.
Velgerne langs hele kysten ønsker meningsfylte lokale arbeidsplasser og videre utvikling av kompetansesentrene i sine nærområder og ikke begrenset til 2-3 store bedrifter eller sentra. Norskekysten er for lang til det. Det er skjedd en sterk sentralisering langs kysten de siste årene. Ingen regioner eller velgere ønsker å bli eller forbli i en koloni og miste håpet for fremtida.
I lys av de biologiske utfordringene og den videre forventede teknologiske utvikling er det få andre næringer som er mer egnet og nødvendig for en desentralisert utvikling enn havbruk. Oppdrettsnæringas desentraliserte opprinnelse var en viktig milepæl i det som seinere er blitt et formidabelt eventyr.
Eierskapsutviklingen i næringen er derfor bekymringsverdig. I rapport 5/2019 publisert av Samfunns- og næringsforskningsforskning (SNF) «Eierskap i norsk oppdrettsnæring» kan vi lese at «For hele næringen sett under ett finner vi at andelen utenlandsk eierskap har økt gradvis fra 32% i 2015 til 35,4% i 2018, en økning i utenlandsk eierandel på 10,6% over disse fire årene. Analysen vår viser også at det er de største selskapene som driver denne utviklingen”.
Tallene for utviklinga av eierskapet fra 2018 – til 2024 er lite tilgjengelig, men en skattepolitikk som fremmer utenlandsk eierskap fremfor norsk kan forsterke trenden med fallende norsk eierskap i oppdrettsnæringen.
De største havbruksselskapene er de mest attraktive når internasjonale investor- og/eller næringsmiddelsgiganter melder sin interesse for oppkjøp. Selv Oljefondet er en investormygg denne sammenheng. Det er derfor vesentlig risiko for betydelig økt internasjonal eierskap i næringen, noe som blant annet gir redusert disponering av overskuddet til videreutvikling av næringslivet og kystsamfunnene.
Til sammenligning kan jeg peke på en annen industri som har vist seg å være viktig for arbeidsplasser og verdiskaping langs kysten – olje- og gassnæringen. Den utenlandske eierandelen i Equinor, som den største eier på norsk sokkel, er mindre enn 30%. I tillegg har felleskapet en høy indirekte eierskapsposisjon gjennom Petoro som er statens investeringsselskap kan ta mer varierende eierposisjoner i ethvert funn på norsk sokkel. Felleskapets eierskap til verdiene som skapes i olje- og gassnæringen i Norge er svært høy gjennom kombinasjonen av et statlig eierskap i Equinor (67%), ordningen med Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) som er heleid av staten.
I denne næringen og i andre nøkkelnæringer som vannkraftproduksjon, har politikerne tatt et aktivt valg om høyt offentlig eierskap. Hvorfor er ikke dette også tilfelle i havbruksnæringen gitt dens viktighet for verdiskapning og arbeidsplasser langs kysten?
Små- og mellomstore oppdrettsbedrifter med stor andel lokalt eierskap er viktig for næringens sosiale lisens. Enkelte mindre oppdrettsbedrifter har levert blant de aller beste økonomiske og fiskehelse resultater, år etter år, til tross for næringas luse-, fiskehelse- og dødelighetsproblemer.
Havbruk er nå en svært sentral primærnæring og kystens håp for en meningsfylt fremtid. Den skal sikre at de neste generasjoner får de nødvendig utfordringer og sysselsetting. Næringens historie er en om mange topper og bølgedaler, men i sum en suksess.
Imidlertid er det noen betydelige risikoer truer næringa. Fiskehelse, tillit og manglede eierskapspolitikk er blant de aller største.
Norge har vist gode evne til å utvikle nødvendig kompetanse og infrastruktur i forkant av næringsutviklinga. Disse evnene er nødvendig i tiden fremover for å møte de betydelige utfordringer innen fiskehelse og matvaresikkerhet. Dette er kritisk for å utvikle og beholde forbrukernes tillit og sikre gjenkjøp over tid.
En bekymringsverdig eierskapsutvikling i norsk havbruk er en vesentlig trussel mot verdiskapningen og bosetningen i kyst-Norge.
