Det var en game changer. Ifjor sommer åpnet Marine Harvest sin første fôrfabrikk.
Etter å lenge ha handlet fôr hos hoffleverandør Skretting, men også av EWOS og BioMar, kunne Marine Harvest produsere sitt eget fôr. Uten påslag til fôrprodusentenes markedsføring, forskning og utvikling, samt avanse.
Det har vært en lønnsom øvelse. I årets tre første kvartaler har selskapet håvet inn 73 millioner kroner på fiskefôr. Denne satsingen har også egenhendig drevet ned avansen til samtlige fôrselskaper – og gjort fôret billigere enn det ellers ville vært.
Vertikal integrasjon
Idag varsler Marine Harvest bygging av en ny 170.000 tonns fôrfabrikk – og i tillegg langt fremskredne planer om etablering av egen rederivirksomhet, Marine Harvest Shipping.
Les også: Marine Harvest vil eie og drive egne brønnbåter
I likhet med fôrsatsingen er dette vertikal integrasjon.
Vertikal integrasjon står høyt oppe på agendaen hos selskapet. Marine Harvest har vist en glupsk apetitt i hele verdikjeden. Kjøpet av selskapets største og viktigste kunde, den polske foredlingsgiganten Morpol, er kanskje det sterkeste vitnemålet på akkurat det.
Marine Harvest søker kontroll. Over mest mulig av verdikjeden.
Eie eller leie. Det er spørsmålet. Men hvor mye av verdikjeden skal en eie?
Mye, mener tydeligvis styret i Marine Harvest.
Transaksjonskost
Ford eide i sin tid sine egne malmgruver. Dette for å sikre riktig kvalitet på stålet i bilene. Både Statoil og BP har eid egne tankflåter. Flyselskapet Norwegian har sin egen bank.
Utgangspunktet er teorien om transaksjonskost. Dersom kjøper må bære andre kostnader enn pris, vil dette kunne utnyttes av bedriftene til å sette høyere pris enn marginalkostnad. I visse tilfeller vil det å ha tilgang til, og kontroll over, spesielle ressurser ha en strategisk verdi. Det kan gi et konkurransefortrinn.
Samtidig er det ikke nødvendig å eie alt. Det blir en vurdering av strategisk eierskap (hva må en eie?) versus dannelse av konglomerat.
Eksempler på det sistnevnte er det mange av. Orkla, Fred. Olsen og Aker er noen eksempler. Mangslungent eierskap av virksomheter som ikke er tilknyttet eller gir hverandre synergier. Det kan utvikle konglomeratrabatt på børsen – som vi har sett i de nevnte aksjene.
Opportunist
Da kan en velge å være opportunist. Enten ved å selge seg ut, eller, som Aker, og spinne ut og børsnotere døtrene: Aker American Shipping, Aker Kværner, Aker Biomarine, Aker Yards, Aker Seafood og Aker Solutions. En effektiv måte å synliggjøre underliggende verdier, redusere gjeldsgraden og samtidig beholde kontrollen.
John Fredriksen har tidligere gjort dette ved etableringen av Ship Finance og Frontline 2012 – begge spunnet ut av egen rederivirksomhet.
Ford solgte malmgruvene sine. Statoil kvittet seg med både tankflåte og bensinstasjoner. Marine Harvest er selv resultatet av en spin-off. Hydro Seafood, som er en av de viktigste pilarene i dagens storoppdretter, var en del av et kombinert olje, lettmetall og gjødselselskap. Idag er det bare lettmetall igjen i Hydro.
