Eides månelanding: – Hvis vi kan få til dette i sjø – hvorfor skal vi gjøre det på land?

Det lukkede oppdrettsanlegget Watermoon er Eide Fjordbruks ambisiøse svar på både miljøutfordringene og vekstambisjonene for norsk laks.

En liten svaneflokk svømmer rundt fôrslangene som leder ut til det lukkede oppdrettsanlegget Watermoon. Den er i serviceposisjon, bare toppen stikker opp over havflaten.

Lokaliteten som huser Watermoon-anlegget heter Håndskår, og ligger like vest for Varaldsøy i Hardangerfjorden.

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av iLaks (@ilaks.no)

Nye ressurser
– Det er slamtanken vår, sier Tore Angelskår, og peker på et mindre anlegg som ligger et steinkast fra Watermoon-toppen.

– Slammet går i fra bunnen og så går det inn på et filtersystem. Det går inn der, så går det inn i beltefilteret der, så går det inn i trommelfilteret, forklarer Sondre Eide, toppsjef i Eide Fjordbruk.

Det er som en gigantisk septiktank. Ved fôrflåten ligger den grønnmalte tankbåten «Bionavigator». Den pumper om bord slam, av fôrrester og fiskeekskrementer. Dette skal bli biogass. Snart kaster «Bionavigator» loss, og setter kursen mot Danmark for prosessering.

– Vi prøvde alt mulig. Vi prøvde tubenøter, vi lekte med tanken om automatisk regulerte anlegg, nedsenkbare åpne anlegg, og så kjøpte vi noen lukkede anlegg som ikke ble akkurat slik vi hadde tenkt. Vi bestemte oss derfor at vi måtte gjøre jobben selv, ettersom det ikke fantes noen kjente teknologier som løste problemene. Vi ansatte derfor et eget team for å utvikle og lage vår egen enhet, sier Tore Angelskår.

Han har arbeidet i Eide-konsernet i tre år, har bakgrunn fra oljeserviceselskapet Beerenberg, og er utdannet ingeniør og økonom.

Utfordringen
– Lus er uten sammenligning den største utfordringen for oss. Lus og det at vi må behandle for lus er den største driveren til sykdom og dødelighet. Videre påvirker lus villfisken negativt, og vi mener er viktig å opprettholde det naturmangfoldet som er rundt oss. Å løse luseproblemet var viktig. Mye av den sykdommen vi har er en direkte funksjon av lus, lusebehandling og svekket fisk, fortsetter Angelskår.

– Lus er problemet både direkte og indirekte. Du får sykdom på grunn av svekket slimlag ved etterbehandling. Vi ser på våre lokaliteter, korrelasjonen mellom antall behandlinger og dødelighet, den er sterkt korrelert, sier Sondre Eide.

– Vi får ofte gode resultater av lusebehandling når vi gjør det første gangen, og så blir det dårligere og dårligere etter hvert som vi gjør det flere ganger.

– Lokalt fotavtrykk var også viktig for oss. Vi er ikke av de største oppdretterne, men vi har da litt størrelse. Vi har anlegg i flere samfunn, og hva de mener og hva de tenker om disse anleggene er viktig for oss. Og tilbakemeldingene vi får er at mange er bekymret for den mengden slam og hvordan det vil påvirke lokalmiljøet. Så det å samle dette opp, og ikke påvirke, var viktig for oss. Og så mener vi også at dette er en potensiell ressurs. Det er dessverre ikke en etablert industri til å gjøre slam til en viktig råvare, men det tror vi vil komme, spår Angelskår.

– Den siste dimensjonen er at miljøet i hver åpen merd er prisgitt den tilfeldige vannkvalitet som kommer inn fjorden. Noen plasser er det bra, noen plasser er mindre bra. Noen ganger kommer det hendelser. Det kan jo være på våren, når det kommer alger, det kan være på høsten når vannet begynner å bli litt kaldere igjen. Vi ønsker å ha større kontroll på miljøet, for det gjør at vi kan gi fisken de beste forholdene, legger han til.

Ambisjoner
Utviklingen skjer i egen regi.

– Det var ikke et mål for oss å bli en utvikler, vi er først og fremst en oppdretter, men den teknologien som var tilgjengelig i markedet, den sto rett og slett ikke i stil med de ambisjonene vi hadde og de utfordringene næringen sto ovenfor, sier Angelskår.

Han får støtte av Eide, som utdyper:

– Det er ikke rasjonelt, slik regelverket og rammevilkårene har vært, å bruke penger i på utvikling av nullutslippsteknologier. Egentlig har vi hevet masse penger på et utviklingsløp som ikke er økonomisk lønnsomt med dagens reguleringer for næringen. Vi burde, rent økonomisk, egentlig brukt disse pengene på å lage postsmolt i et stort anlegg på land.

– Men hvis vi kan få til dette i sjø – hvorfor skal vi gjøre det på land? Når vi har disse fjordene? Hadde vi satset på land, ville energibruken vært langt høyere, og store arealer måtte blitt sprengt bort for evig og alltid. Store inngrep som ikke er reversible, fortsetter Eide.

– Investeringsbeslutninger basert på finansiell analyse hadde drevet oss på land med smolt og trøkk i åpne merder i sjø. Men vi tenkte: Hva ville vært mest rasjonelt for produktivitet og miljø, uavhengig av hva regelverket sier? Da er svaret åpenbart. Lukket nullutslipp i sjø er det mest rasjonelle, mener han.

– Det finnes lukkede anlegg som kan ligge skjermet, og da blir det billigere enn om en skal ha de eksponert. Men Norge og næringen trenger teknologi som kan tåle naturkreftene på de lokalitetene som vi har i Norge, hvis ikke blir vi ikke kvitt luseproblemet, og næringen kan ikke vokse for fremtiden.

– Det blir dyrere når en skal ha en HS3-lokalitet (signifikant bølgehøyde på tre meter – red. anm.) enn en HS1-lokalitet, for å si det sånn. Så det vil variere litt i forhold til HS, men at det er betydelig dyrere med lukkede nullutslippsteknologier sammenlignet med tradisjonelt åpent oppdrett, det er åpenbart.

Konkurransedyktig
Duoen legger ikke skjul på at et slikt anlegg er kostbart.

– Hva en sånn koster, er åpenbart en funksjon av skala, men det vi kan si er at sentralt i utviklingen av Watermoon sa vi at kost betyr noe. Vår ambisjon var å lage en enhet som kan bli konkurransedyktig og vinne mot åpen merd i sjø over tid. Og det tror vi at vi har greid. Men det må skala og volum til. Men vi kan allerede si at utviklingsskostnaden langt overstiger produksjonskosten. Så det koster mer å tegne og designe enn å produsere en prototype. Nå var den ikke billig å produsere heller, noe som er ganske vanlig når det gjelder prototyper, sier Angelskår videre.

– Vi trenger å legge til rette for å bygge flere enheter. Når du klarer å få opp produksjonen, vil kostnadene endre seg og produktiviteten vil øke. Hvis vi kan produsere 50 til 100 i året – da tror jeg vi kan begynne å nærme oss.

Eide Fjordbruk oppdretter fisken inne i Watermoon på en kommersiell matfiskkonsesjon. Her tar selskapet satsingen på egen risiko og regning.

– Ja, ingen FoU eller utviklingskonsesjon. Vi har derimot fått seks millioner kroner fra Innovasjon Norge, og setter stor pris på den støtten. Vi har brukt mange hundre millioner kroner på utviklingen – fra egen lomme. Det er ingen konsesjon i bunn, det er kommersielle løyve, sier Sondre Eide.

De valgte å bygge fra grunnen.

– Vi så ikke noen fremtid i de løsningene som fantes, så da begynte vi å utvikle selv. Vi begynte med noen få ressurser. Det var meg, og jeg fikk låne noen ressurser som var i andre deler i Eide, blant annet teknisk avdeling. Og så begynte vi å teste, forteller Angelskår.

– Det vi så underveis var at det jammen har sine fordeler at en oppdretter utvikler teknologi. Vi må forstå de operasjonelle behovene til de som er på merdkanten, de som skal gjøre denne jobben til daglig, altså de som skal være brukerne av verktøyet vårt. Vi må en god dialog med de.

– Vi har hatt med oss veterinærer, produksjonsfolk i alt av design og engineering og godkjenning før vi setter fisken ut. Men når en sitter i lag, og er avhengige av å vinne i lag, så får vi en helt annen dynamikk på prioritering, pengebruk og engineering. Et eksempel er viktigheten av fôrdistribusjon, påpeker Eide.

Watermoon er et søsterselskap til Eide Fjordbruk, begge heleid av holdingselskapet Eide Family, et family office. Firmanavnet er hentet fra en idé om månelanding.

– Vi får håpe det blir bedre enn Mongstad, for å si det sånn, humrer Eide, og viser til Roald Amundsens kjente sitat «eventyr er bare dårlig planlegging».

Modeller
De testet først, sammen med Havforskningsinstituttet (HI), en skalamodell på 30 kubikk. Tore Angelskår begynte i jobben våren 2021.

– Vi sjøsatte fisken 15. desember, knappe 2.000 smolt. 11 måneder etterpå kom de ut på fem kilo. Resultatene var veldig lovende. Vi fikk lav dødelighet, god vekst og god kvalitet på fisken. Vi har etterpå to utsett til i skalamodeller, sammen med HI, for å teste andre ting. Design av fullskala prototype startet i januar 2022. Produksjonen begynte i desember, 11 måneder etter. Tre hovedkomponenter; topp, duk og bunn, var produsert i nærheten av oss, forteller Angelskår.

Det er en stor konstruksjon. Den er 72 meter høy, har fleksibel membran og dobbel barriere for å sikre mot rømming.

– Vi vurderer større enheter. 50.000 kubikkmeter er ikke utenfor rekkevidde. Men det er en vurdering av risiko også: Hvor mange egg vil du ha i hver kurv? Samtidig er faren for vertikal smitte som du opplever på åpent oppdrett (smitte fra anlegg til anlegg – red. anm.), omtrent fjernet på lukket, sier Eide.

Hvor mange ordinære konsesjoner er du villig til å benytte her?

– Hvis det blir en riktig konverteringsordning, så er det jo bare å få det gjort så raskt som mulig.

Ja, men ellers?

– Det som vil skje hvis politikerne ikke legger til rette for det… da vil endringen gå veldig langsomt, og andre markeder og land vil slå oss, sier Eide, før han fortsetter: – 20 nedtrekk på Vestlandet før det blir grønt. Hvis en ikke gjør noe med infrastruktur på Vestlandet. Men vi har ikke tilgang på nok kapital idag… det vil ikke gå så bra i forhold til hva som er rasjonelt i forhold til risiko. Men hvis det kommer en konverteringsordning der vi kan bli avlastet, ikke i penger, men i incentiv, der du får mulighet til å produsere mer så lenge du ikke påvirker med lus og tar opp slam, da vil vi legge om produksjonen vår etter produksjonskapasiteten vår.

El-biler
Eide ønsker incentiver basert på mer volum.

– Vi snakker om 1:3. Noen snakker om 1:4 eller 1:5. Men som med elbiler, sørg for kraftige incentiver i starten. Det vil utvikle verft, slambåter og annen infrastruktur. Så kan man redusere incentivene når utviklingen har begynt å rulle, sier han.

Han mener dette kan gi flere muligheter.

– Det er ingen tapere med sterke incentiver i starten. Da får du «first movers», som satser og investerer. Så vil det ha en sekundæreffekt: De som ikke vil hive seg på en sånn teknologitransformasjon, de får mindre lus i de åpne anleggene sine. De vil og vinne på det. I tillegg øker skattegrunnlaget, og oppdragene blir store for leverandørindustrien. Det er et kinderegg.

– Jeg mener i et samfunnsperspektiv at de som påvirker mindre i forhold til lus og i forhold til slam, de må vinne, sier Angelskår. – Konverteringsløsning er et praktisk verktøy. Hvis vi klarer å redusere vår påvirkning til 1/5, så burde konverteringen være 1:5 da. Hvis vi klarer å redusere vår påvirkning til 1/10, så burde konverteringsløsningen være 1:10. For hvis vi ser på konsesjonssystemet idag, så er det primært for å redusere arealbruken og påvirkningen. Så hvis vi ikke bruker mer areal og ikke påvirker mer, burde vi «booste» produksjon. For det er samfunnsnytte. Det er mer arbeidsplasser, mer verdiskaping, sier Angelskår.

– Da bør du incentivere de som vil jobbe med mindre påvirkning – og det vil påvirke produktiviteten til oppdretterne, supplerer Eide.

– Vi satte den i sjøen i august 2023. Vi hadde gjennomført alle tester og fikk den godkjent tidlig i 2024. 12. mars satte vi ut 5.000 prøvefisk. De testene gikk over all forventning. Etter seks uker med testing var vi klar, og ga vi intern godkjenning til å sette ut 200.000 fisk, sier Angelskår.

Watermoon prototypen skal danne grunnlaget for den serieproduserte Watermoon 2.0.

– Innovasjon er forenklinger, å ta bort ting. Bare se på den første jetmotoren til SpaceX. Den første var helt crazy, mens den neste var veldig strippet ned, sier Eide ivrig.

Den Silicon Valley-utdannede laksearvingen fra skiskytterbygden Hålandsdalen snakker seg varm. Innovasjon ligger hans hjerte nært.

– Det ser veldig lovende ut, sier Angelskår om håndtering av slam. – Vi bruker mer strøm enn et åpent anlegg, det skal vi være åpne på, men vi bruker betydelig mindre enn anlegg på land. Watermoon bruker under en kilowatttime per kilo produsert. Våre erfaring er at RAS-anlegg ligger rundt fem og «flow through» (gjennomstrømningsanlegg – red. anm.) ligger rundt åtte kwh per kilo produsert.

Vil ikke på land
Landbasert oppdrett av matfisk er ingen aktuell problemstilling for Eide.

– Å gå inn på land? Hvis en skal gjøre det må en gå inn i markeder der det er helt umulig å produsere fisk i hav eller sjø. Midt i USA eller noe sånt, sier Eide.

– Det enkle svaret er at vi ikke har troen på land. Vi tror på lukket i sjø, sier Angelskår.

– Jeg tror smoltstørrelsen vil gå ned fra kilosmolt. Den eneste grunnen til å investere i smolt er for å redusere tiden og holde vert og parasitt adskilt. Det er det eneste fornuftige svaret på det. Og da er det sånn at hvis du klarer å gjøre det i sjø, så vil all fornuft tilsi at det er det vi må gjøre, spår Eide.

– Miljøpåvirkningen ser lovende ut. Vi har en ambisjon om at vi egentlig ikke skal ha noen påvirkning. Når det gjelder områder hvor næringssalter i sjø er en utfordring, må vi se på løsninger med integrert havbruk, sier Angelskår videre.

– Du kan ta logikken fra landbaserte anlegg og gjøre det i fjorden. Du kan få industrialisert oppdretten ytterligere, og gjøre Norge til en fremtidig supermakt i havbruket.

En visjon kan være å ha smoltanlegg, slakteri, biogassanlegg (basert på slam) rett ved de lukkede oppdrettsanleggene. Et tett integrert cluster.

– Kostnadene kan bli ganske annerledes. Slik kan framtiden se ut. Det vil være rasjonelt å ha færre større anlegg for å slippe å transportere levende fisk og legge til rette for kunnskapsoverføring mellom de ulike leddene i næringskjeden.