Snorkelmerd er en innovativ, bærekraftig og miljøvennlig metode for å redusere påslag av lakselus samtidig som laksens behov og velferd er ivaretatt. Ideen ble initiert i et av Forskningsrådets sentre for forskningsdrevet innovasjon, CREATE. Videreutvikling av prinsippet har vært støttet av FHF (900884) siden 2013, fremgår det av en artikkel på Lusedata.no.
Ved riktig bruk reduseres lusepåslag med mer enn 50 %, laksens velferd opprettholdes og produksjonseffektiviteten er lik eller bedre enn i normale merder. Forsøk har blitt utført i flere mellomskala forsøk og teknologien er i kommersiell bruk i mer enn ti merder. Nylig testet vi om økende snorkeldyp, og dermed dypere svømming av laksen, fikk ytterligere redusert lusepåslaget slik at oppdretter unngår å måtte avluse.
Resultatene er krystallklare. Jo dypere laksen svømmer, desto mindre lus får den. En dyp nok snorkelmerd har dermed potensial for at laksen i merdene kan få bortimot null lus og dagens krevende operasjoner med avlusing, generell negativ miljøpåvirkning og potensielt nedsatt fiskevelferd kan desimeres. Ved å bruke ferskvann i toppen av snorkelen har storskala test også indikert en forebyggende og behandlende effekt mot amøbegjellesykdom. Fremdeles er det rom for optimalisering av bruk og ikke minst håndtering.
Bakgrunn
De infiserende larvene av lakselus (Lepeoptheirus salmonis L.) finnes mest nær overflaten og laks som svømmer dypt forventes å få lavere påslag av lus. Ved bruk av nedsenkete merder kan en sikre at laksen ikke er i de øvre vannlag. Men, laks må ha tilgang til luft i en overflate for å fylle svømmeblæren. Når svømmeblæren gradvis tømmes i løpet av noen uker får laksen problemer med oppdriften og på lengre sikt blir appetitt, tilvekst og generell velferd uholdbart dårlig. I snorkelmerden er det montert en korridor fra merdens tak og opp til overflaten svøpt av en presenning. Denne passasjen gir laksen tilgang til luft uten å komme i kontakt med overflatevannet og de infiserende luselarvene.
Erfaringer mellomskala forsøk 2012-2013
Påslag av luselarver gjennom sommeren ble redusert med 66–85 % hos vårutsatt fisk ved bruk av 3 m dyp snorkel i det første forsøket hos Havforskningsinstituttet i 2012. En av utfordringene var da at tilveksten ble redusert i snorkel- sammenlignet med kontrollmerder. Laksens dårligere vekst skyldtes sannsynligvis underfôring som følge av at taket ble begrodd og fôret ikke nådde fisken. Utfôring gjennom snorkelen ble da ikke benyttet for at fisken ikke skulle benytte snorkelen for mye og dermed bruke opp oksygenet. Med tilstrekkelig fôring gjennom snorkelen i de neste forsøkene var tilveksten normal.
Brakkvannslaget er viktig for snorkelens effektivitet ettersom luselarvene unngår brakkvannslaget og oppholder seg for det meste under sprangsjiktet. Med en 3 m snorkel, like dyp som brakkvannslaget, ble det i forsøk nummer to derfor ikke forskjell i lusepåslag mellom snorkel- og kontrollmerder. I dette forsøket var det relativ lav individtetthet og laksen i begge forsøksgruppene svømte i det varmeste vannet dypt i merden gjennom vinteren. Det ble da observert at ikke all fisk ”turde” å benytte snorkelen tilstrekkelig til å opprettholde nødvendig fylling i svømmeblæren, mælt som nedgang i ekkostyrke over tid. På tross av dette ble det ikke observert signifikante forskjeller i vekst.
”Proof of concept” for snorkelprinsippet ble testet ut med kommersiell tetthet og stor fisk som ble studert i de siste 12 uker frem til slakt i desember 2013. Det ble da dokumentert at i 12 m × 12 m merder med 12 m dybde og 4 m dyp snorkel og diameter på 3 m var produksjonseffektiviteten, fiskens atferd og velferd normal, og lik som i kontroll merdene. Reduserte lusepåslag var i størrelsesorden 10-70 % og varierte i forhold til hvilket dyp kontrollfisken svømte på og hvordan temperatur og saltholdighet varierte med dyp.
Snorkeldyp
Et pilotforsøk med en merd og 16 m dyp snorkel ble gjennomført forsommeren 2014 for å få praktisk erfaring med å håndtering samt å sikre at fisken klarte å tilpasse seg teknologien. Resultatet var at laksen brukte snorkelen, hadde normal atferd for å være i merd og vokste tilsvarende som en gruppe fisk holdt i vanlig overflatemerd ved anlegget. Lusepåslaget var redusert med >99% og etter litt ombygging og erfaring klarte vi å håndtere den dype snorkelen.
Oppsett snorkeldypforsøk
For å undersøke lusepåslag ved ulike snorkeldyp ble det satt opp en regresjon av 5 merder (12 m × 12 m). Disse hadde not-tak på 0, 4, 8, 12, eller 16 m dyp. Tilgjengelig volum for laksen å svømme på under alle snorkelåpningene var 720 m3 fordelt over 5 m dyp under snorkelen. 0 meter gruppen innebar standard merd med like begrenset overflateareal som de andre snorklene. Snorklene var laget med ett overflateareal på 3,2 m × 3,2 m og ringer nedover i dypet som ga sirkulær form og åpning mot merdvolumet i bunn. Miljøet på anlegget ble registrert kontinuerlig på alle dyp og temperaturen viste en nedgang fra 12 °C i oktober og ned til 4-6 °C i februar med tidvis stratifisering hvor det varmeste vannet var dypest (Figur 1).
Noe brakkvann ble observert i overflaten de første 2 uker, mens lite stratifisering i saltholdighet ble observert resten av forsøket. Oksygenmålinger inne i snorklene ble foretatt 1 gang per uke for å undersøke og sikre tilstrekkelig vannkvalitet. I den dypeste snorkelen måtte vannutskifting økes fra 80 til 180 l/ min (inntak under snorkelen) da en del fisk oppholdt seg i snorkelen til tider av døgnet.
Prøvetaking var ytterligere forbedret fra tidligere studier og representative uttak ble tatt med en stor håv som ble dratt raskt opp fra merdens bunn og gjennom snorkelen. Fôring ble benyttet for å lokke fisk opp i snorkelen og håv ble dratt opp når det ble observert tilstrekkelig mengde fisk i snorkelen. Forsøket ble gjort på høstutsatt fisk fra oktober og omtrent 3070 smolt på 53 g ble fordelt direkte ut i hver enkelt snorkelmerd fra transportbil. Lusetelling av alle stadier, gjellescore, vekt, lengde og en rekke velferdsmål (finneslitasje, deformasjoner, øyestatus,….) ble undersøkt hver 3. uke i 12 uker. Utfôring ble gitt i overskudd gjennom snorkelen. Atferd ble observert med kamera (appetitt, svømmehastighet og –struktur) og ekkolodd (dybdefordeling og svømmeblærefylling), samt direkte i overflate (rull og hopp per fisk). På forhånd ble 100 fisk i hver gruppe merket med utvendig floymerke identifikasjon for å følge individuell utvikling i tilvekst.
Styringsgruppen nedsatt av FHF besto av: Rune Engevik, Robin Scotland, Sigurd Kilane og observatør Kjell Maroni. Egersund Net (kontaktperson Geirmund Vik) utviklet og leverte snorkelmerdene til de ulike forsøkene.
Nesten null påslag av lus i de dypest snorklene
Reduksjon i påslag av lakselus økte med snorkelens dybde og var til tider 100 % (Figur 2). Sammenhengen var repetitiv og tilstede ved hver telling foretatt med 3 ukers mellomrom fra november 2014 til februar 2015. Mengden lusepåslaget varierte med sesong hvor relativ få lus kom på fra utsett i oktober og frem til jul. Ved juletider økte påslaget og var høyest i januar. Således har det generelle lusepresset i området endret seg over tid. Lignende endring i lusepåslag ble observert lenger sør, i Rogaland, ved snorkelmerder som følges opp i kommersiell skala. I perioden med lave påslag var det 0 lus på 16 m og delvis 12 m og 8 m dyp snorkel mens det var gjennomsnittlig påslag av 0,4 lus per fisk per uke i kontrollgruppen. I periodene med høyere lusepåslag, dvs. ca 2 lus per fisk per uke i kontrollgruppe, var det noen få lus på fisken i 12 og 16 m dyp snorkel og betydelig mer hos fisken i merden med 8 m dyp snorkel. Denne sammenhengen kan skyldes at det ved høyt lusepress er mer larver fordelt også nedover i vannsøylen. Alternativt kan det være årstiden i seg selv som gjør at larvene synker passivt lenger ned på grunn av lange netter og korte dager ettersom luselarvene kun går mot overflaten på dagtid når det er lyst. Også saltholdigheten er noe mer homogen med dyp (Figur 1) og kan sammen med dårlig vær ha gitt mer omvelting i vannmassene som dermed har ført mer larver nedover i vannsøylen. Dette er kun kvalifiserte spekulasjoner og dynamikken mellom de ulike faktorene kan undersøkes nærmere i fremtiden.
Oppsummert, resultatene viser klart at påslag av lus blir bortimot 0 dersom snorkelen er dyp nok, eller mer korrekt dersom fisken svømmer dypt nok.
Totalt antall lus redusert med 99 % på 16 m dyp etter 12 uker.
Det totale antallet lus (Figur 3) som gjennomsnittlig akkumuleres på hver fisk over tid stemmer godt overens med påslaget som var vist i Figur 2. Luse ”dødeligheten” etter påslag har dermed vært minimal over tid. De få voksne lus som sees ved avslutningen av forsøket i 16 m snorkel må ha kommet på i de første ukene hvor det ikke er registret påslag. Dette kan skyldes at tellinger ikke alltid er representative eller at lus har svømt fra andre fisk i anlegget eller forbipasserende ville/rømte laks som tidvis oppholder seg ved anlegget.
Vinteren er årstiden man forventer at effekten av at laksen svømmer dypt i forhold til lusepåslag er minst. Dette som en følge av at luselarvene er forventet å være mer nedover i vannmassene enn om sommeren da det er tilnærmet lyst hele døgnet og larvene sannsynligvis trekker konstant mot overflaten. Således er den reduserende effekten av snorklene i dette forsøket i underkant av hva som kan forventes på årsbasis og adskillig lavere enn på sommerhalvåret.
Basert på resultatene kan man anta at flere avlusinger ville vært unngått ved bruk av snorkel merder og at ved dyp nok svømming hos laksen kan annen metodikk for å holde lusenivået nede tilnærmelsesvis unngås helt.
Tilvekst og atferd
Laksen vokste fra 53 til 158 g med en gjennomsnittlig spesifikk vekstrate på 1,2 over de 12 ukene forsøket varte. Det var ingen forskjeller i utvikling av vekt, lengde, kondisjon eller velferdsmål. Foreløpige data på mengde av andre parasitter viste ikke forskjell, men her skal det gjøres flere analyser, blant annet PCR for ulike arter.
Atferden til laksen var normal for en smoltgruppe etter utsett i sjø. Men tidsforløpet i utvikling av stimstruktur gikk raskere i de dypeste merdene i forhold til grunnere merder.
Kommersielle tester
Oppfølging har også vært gjort ved storskala utprøving og drift. Resultater vil presenters senere i en full artikkel, men kortfattet oppsummering er gjengitt her. I 2014 ble det benyttet storskala snorkler av Bremnes Seashore som viser at prinsippet er verdt å satse videre på. Likevel er mer uttesting nødvendig for å verifisere de positive effektene og ikke minst videreutvikle den kommersielle bruken i forhold til produksjonseffektivitet og laksens velferd. Snorklene var 60- eller 90-metringer med 10 m dype snorkler plassert i senter av 160 meters merder. Ved den første lokaliteten var lusenivået betydelig mindre i snorkelmerden sammenlignet med normale merder. Ved to andre lokaliteter ble det store praktiske utfordringer, inkludert lusepåslag ved påsetting av snorkelen da laksen ble tørket opp i overflatelaget i noen dager. Dette medførte utfordrende avlusende behandling på senere tidspunkt. Deretter kom stormen Lena på slutten av sommeren skapte omrøring i vannmassen som medførte nye påslag også i snorkelmerdene. Totalt sett ble det samlet mye erfaring med bruk av snorkelmerder som viktig kunnskap for videre bruk. Ved det fjerde anlegget var det i perioden desember 2014 til mars 2015 gjennomsnittlig 60 % lavere lusenivå i snorkelmerdene sammenlignet med referanseanlegget. På samme anlegg ble det høsten 2014 brukt ferskvann i overflaten av snorklene mot utvikling av amøbisk gjellesykdom, AGD. Testen indikerte at man kunne stoppe opp og delvis redusere utviklingen av AGD i merdene. Resultatene fra de begrensede testene er så interessante at man vil inkludere dette i vitenskaplige forsøk og i videre kommersiell uttesting.
Utfordringer ved fremtidig bruk av snorkelmerd
Det vil i fremtiden være viktig å få laksen til a benytte snorkelen tilstrekkelig for å fylle luft til svømmeblæren, men ikke bruke den så mye at det blir utfordrende å opprettholde en akseptabel vannkvalitet. Ideelt sett burde det utvikles tiltak som både kan øke og redusere laksens bruk av snorkelen. Eksempler på slike tiltak er fôringsregime (mengde (appetitt/ sult), intensitet, utfôringsdyp), kunstig lyssetting om natten på dypet hvor det er ønskelig at fisken skal svømme, endring av miljø i snorkel (temperatur kan endres ved å velge dyp hvor vannet tas fra) eller fysisk avgrense volum av snorkel på lang eller kort sikt.
Håndtering av snorkelmerden trengs finjustering, men i de siste snorkelmerdene er det nylig gjennomført lusebehandling og nøter er byttet. Prosedyrene er fremdeles utfordrende, men absolutt gjennomførbare.
