Dette vil endre oppdrettsnæringens leverandørindustri det neste tiåret

Kommentarer
1764

Planer om to millioner tonn laks på land vil gi radikale forandringer for hele bransjen.

For 10-15 år siden var resirkuleringsanlegg (RAS) en dansk øvelse. Et lite knippe danske selskaper reiste jorden rundt og bygget anlegg. Stort sett smoltanlegg, men etterhvert også noen mindre matfiskanlegg. Matfiskanleggene hadde til felles at de ikke tjente penger. Fisken hadde skyhøye faste kostnader, ettersom de samlede produksjonskostnadene ble fordelt på nokså få kilo.

Den gang vaket lakseprisen mellom 30 og 35 kroner kiloet. Produksjonskostnadene på land lå mye høyere. Laks i sjøen kunne produseres atskillig billigere. RAS var ikke konkurransedyktig.

Som en funksjon av strenge lusekrav, men også økt fôrkost, har det de siste årene blitt vesentlig dyrere å produsere laks i sjøen. Break-even er nå over 40 kroner kiloet. Samtidig har tilbudsveksten av laks avtatt, grunnet politiske flaskehalser knyttet til laksens miljøavtrykk. Dette har i sin tur vært hovedårsaken til et regime med historisk høye laksepriser fra og med 2014.

Aslak Berge

Det første
Pionérselskapet Atlantic Sapphire var det første som så mulighetene i storskalaproduksjon på land. De kjøpte seg først inn i det danske oppdrettselskapet Langsand Laks, for å skaffe seg en lyttepost og et pilotanlegg. Da var planene for lengst lagt for et vesentlig større RAS-anlegg, med lavere faste kostnader per kilo, i et oversjøisk marked. Det siste var viktig, da lakseprisene der vil være høyere idet et slikt marked stort sett forsynes av flybåren fisk.

Høyere priser og lavere faste kostnader per kilo. Det var en gamechanger.

Atlantic Sapphire var først. Men mange andre har sett disse mulighetene de siste par år. RAS-laksen kan sannsynligvis gjøres konkurransedyktig med sjøoppdrettet laks, i hvertfall i visse markeder.

To millioner tonn
Det har gitt en kontraheringsboom. iLaks har tidligere rapportert at det foreligger planer om landbaserte RAS-anlegg med en samlet teoretisk produksjonskapasitet over to millioner tonn laks. Bare det siste året har det blitt lansert prosjekter for over en million tonn.

Dette vil naturligvis kreve omfattende nyinvesteringer. Hvis en regner capex-investeringer på grovt sett 100 kroner per kilo laks, er det snakk om 200 milliarder kroner.

Denne produksjonsmetoden er vesentlig mer kapitalintensiv enn merder i sjøen. Her snakker vi heller ikke om vedlikeholdsinvesteringer, men nyinvesteringer i multimilliardklassen.

Kunnskap
Så er spørsmålet: Hvem skal bygge dette?

Det er i dag kun 4-5 selskaper som har kapasitet og kunnskap til å bygge slike anlegg. Penger er ikke en vesentlig flaskehals. Kunnskap og infrastruktur er det. Enn så lenge.

Det er ingen dristig spådom å si at denne kunnskapen kjapt vil spre seg til nye aktører. Noen nøkkelpersoner vil bryte ut og danne nye selskaper. Andre vil bli kjøpt opp. Kapitalen vil reise seg og gå. 

Internasjonal storkapital er for lengst kommet på banen. Alt er mye lettere da. Pengene vil tiltrekke seg kompetanse og danne nye leverandører.

Hele verdikjeden
Dette er i dag et begrenset marked, men vil øke dramatisk i årene som kommer. Og da snakker vi naturligvis ikke kun om produsenter av nøkkelferdige RAS-anlegg.

Hele verdikjeden for RAS må regnes inn. Leverandører innen slambehandling, biogass og vannrensing. Produsenter av rør, kar og pumper. De bør alle rigge seg for en saftig markedsvekst det neste tiåret. Ja, også elektrikere, tradisjonelle byggefirma, leverandører av stål og betong, vil få mer å sysle med.

Her snakker vi store ringvirkninger.

Forandringene kommer. Mye er allerede nedskrevet i ordrebøker. Enda mer ligger i «pipeline». Løpet er lagt. Og disse forandringene vil endre strukturen i oppdrettsnæringens leverandørindustri slik vi kjenner den i dag.