De siste par årene har mediedekningen av norsk havbruksnæring i all hovedsak vært fylt opp med oppslag om ulike type utfordringer. Oftest negativt vinklet. Vi skal innrømme at alt ikke er på skinner i vår biologiske produksjon. Dog har aktiviteten på bakrommet vært stor.
Fra en utfordring oppstår i havbruksnæringen, til den er under kontroll, kan det ta opp til ti år. Grunnen til dette har sin forankring i at det faktisk tar tid å forstå en utfordring, utvikle, teste nye verktøy, nye vaksiner, nye regler eller bygget båter. I tillegg tar det tid å få nødvendige godkjenninger fra myndighetene. I havbruksnæringen er vi vant med dette utviklingsforløpet. Så mens det koker i media, i alle retninger, så jobbes det målrettet og langsiktig på bakrommene. Og vi haker av sak etter sak etter hvert som utviklingen går, i positiv retning.
I perioden 2008–2014 sluttet flere og flere verktøy å virke i næringens arbeid for å holde lave lusetall i egne anlegg. Næringen kom gradvis bakpå. Nye verktøy måtte utvikles innenfor/utenfor næringen, og mange ulike, og også helt nye miljø, startet et utviklingsløp uten sidestykke.
På Vestlandet, i Rogaland og Vestland fylke, har havbruksaktørene alltid samarbeidet godt om felles løsninger. Åpenheten har vært stor, og utvekslingen av kunnskap og erfaring har vært en driver. Det betyr også at takhøyden har vært stor. Vi er ikke like hverken som personer eller institusjoner.
Parallelt med at vi over tid har drevet et målrettet utviklingsløp internt, har vi også styrket kunnskapen vår om omgivelsene, enten det omhandler organiske utslipp til sjø og/eller villaks og sjøørret. Hvert sted vi har «gått inn» og finansiert ulike typer, langsiktig miljøovervåking har dette avdekket ny kunnskap. Vi har opplevd at verden ser litt annerledes ut enn det som har vært predikert over år. Det har vært positivt for oss, og det har ført til at vi i enkelte tilfeller har kunnet målrette vår utvikling ytterligere. Samtidig har vi opplevd at deler av forvaltningen og enkelte forskningsmiljø ikke er på høyde med situasjonen verken i næringen eller til det omkringliggende miljø. Slik burde det ikke være, og det tilkjennegir et potensial.
Det interessante med den helhetlige utviklingen er at veldig få er opptatt av denne. Få eksternt er opptatt av det langsiktige. Det å finne gode, helhetlige og bærekraftige løsninger. Og at dette tar tid. Derfor blir oppslag i media enkelthendelser. Derfor blir enkelte politiske uttaler ofte meningsløse. Av og til virker det som om omgivelsene mer arbeider for egen vinning, enn å bygge næringen og landet. Det er urovekkende. Da ligger tryggheten i at det skjer mye i næringen.
I øyeblikket er det nesten ikke lus i Ryfylke, Hardanger, Sunnhordland og Bjørnafjorden. Det har vært slik en stund. Vi undrer oss over dette. Er det fordi at noen har senket fisken i flere lokaliteter ned på dypt vann, at en har bygget opp overkapasitet på brønnbåter og behandlingsfartøy, at en har investert milliarder i å lage en stor smolt på land – for å korte ned produksjonssyklus i sjø/oppnå lengre brakklegging, er det fordi at flere nå, systematisk nytter en trengingsduk i sjø som både beskytter fisken bedre og samler opp lus, eller at en begynner å knekke koden for produksjon og bruk av rensefisk, at brakkleggingssonene virker, at vi løpende utveksler kunnskap og erfaring, eller er det bare helt tilfeldig. Det er interessant. For vi kan ikke se at noen i omgivelsene har påpekt denne utviklingen de foregående månedene.
Vi diskuterer mye på bakrommene nå. Motivasjonen er fortsatt på topp. Vi vet at ingen, noen steder i verden, kan konkurrere med oss, når alt går på skinner her vest.
Oppe i alt det positive vi daglig ser rundt oss, opplever vi at omgivelsene ikke er pålogget. Det undrer oss. Her har det skjedd en utvikling, og så er det ingen steder en kan søke råd og/eller forklaringer på hvorfor? Det er så lett å modellere og forklare noe som kan skje, og være skråsikker på dette. Men hva når noe har skjedd, og det avviker? Hva da? Gapet mellom å mene at noe skal skje, og det som faktisk skjer, er for stort i dagens havbruksnæring. Det er et utviklingstrekk som ikke er bærekraftig over tid. Her må politikerne sentralt på banen.
