I disse dager bestemmer nominasjonskomiteene i de forskjellige partiene hvem som skal styre Norge de neste 4 årene. Vi har litt å si om det blir rød-grønt eller blått flertall på Stortinget, men det er bare noen hundre av oss som plukker ut alle de personene som skal styre landet. La oss derfor inderlig håpe nominasjonskomiteene velger navn som har et minstemål av forståelse for hvordan økonomien fungerer.
Minstemålet må være å forstå den ene grunnregelen som gjelder både i privatøkonomi, bedriftsøkonomi og samfunnsøkonomi: Sammenhengen mellom tilbud og etterspørsel. Det det er for lite av, blir dyrt og verdifullt mens alt det er nok av blir rimeligere. De som ikke forstår denne grunn-regelen, vil stort sett oppnå det motsatte av det de ønsker. Og det er dumt når de har meldt seg til å ta vare på et helt folk og styre et land.
Eksemplene er mange. De fleste politikerne våre er opptatte av de svakere stilte som ikke kommer seg inn i boligmarkedet og derfor må leie bolig. Når man for å hjelpe disse gruppene velger å gjøre det vanskeligere og dyrere å tilby utleieboliger gjennom skjerping av skatter og regler, blir det færre som vil leie ut. De som likevel velger å leie ut må øke husleien for å dekke merkostnadene og det går greit fordi riften om utleieboliger tiltar med lavere tilbud. Leieprisene går opp og køen av studenter og andre som trenger rimelige leieboliger øker. Hensikten er god, men man oppnår det stikk motsatte av hva man ønsker.
Hvis landets utfordring er inflasjon og mangel på arbeidskraft av nær sagt alle kategorier, er det ikke særlig lurt å begrense tilgangen på arbeidskraft ytterligere. Det gir det motsatte av hva man ønsker, nemlig økt konkurranse om arbeidskraften, økt inflasjon, dyrtid, lavere verdiskapning og svakere krone.
Hvis man har et offentlig helsevesen som kneler av kapasitetsmangel, er det ikke lurt å kneble alle alternativer som tross alt avlaster noe. I stedet for å avhjelpe krisen, forsterkes den.
Hvis man syns skatteinntektene ikke tilstrekkelige, er det ikke lurt å stelle seg slik at de som skaper mest og betaler mest flytter til andre land. Da blir børa bare tyngre å bære for de som er igjen.
De fleste partiene er også enige om at vi trenger mer grønn energi, økt matproduksjon og samtidig bremse fraflyttingen fra Distrikts-Norge. Når et stortingsflertall da øker skattetrykket på distriktsnæringene som skal sørge for akkurat dette slik at de betaler 2-3 ganger mer skatt enn typiske by-næringer, så blir det mindre grønn energi, mindre matproduksjon og mer fraflytting enn det ellers ville blitt.
Hva er det som skjer?
De fleste har nok sluttet å undre seg over at valgløfter ikke blir innfridd.
Dette er noe helt annet.
Det vi ser er et Stortingsflertall som prøver å innfri, men bommer på virkemidlene slik at de systematisk oppnår det motsatte av hva de prøver å oppnå.
Det er det verd å undre seg over. Hva er det egentlig som skjer?
Politikere som ikke forstår sammenhengene i samfunnsøkonomien blir naturligvis lettlurte i møte med byråkratiet og deres spesialist-komiteer, stort sett alle folk fra Oslo. Da er det for eksempel lett å bite på påstander om at alle knappe fellesressurser ligger i Distrikts-Norge, være seg vind, regn eller hav og at bruk av disse «knappe fellesressursene» må beskattes dobbelt eller 3-dobbelt og hvor mesteparten av ekstraskattene går til Oslo.
Realiteten er at regn og vind ikke er noen spesielt knapp ressurs, i alle fall ikke langs kysten, og vi har 5 ganger mer hav enn vi har landareal i Norge. Det er nok mer slik at det er i press-områdene «fellesressursene» er så knappe at de gir muligheter ekstrafortjeneste som ikke er tilgjengelig i grisgrendte strøk. Den som har eid hus i Oslo siste 20 år har tjent mer på bare å sitte stille og eie huset enn en huseier i Distrikts-Norge som i tillegg har jobbet fulltid til norsk gjennomsnittslønn i samme 20 årene. Politisk skapt knapphet på det meste skaper verdier og fortjenestemuligheter på de fleste områder. Det er ikke tilfeldig at 80% av rikeste i landet bor i pressområdene, først og fremst Oslo. Det er i der det er lettest å gjøre suksess og det er ikke rart stadig flere ungdommer velger å ikke flytte hjem igjen. Den nye tilflyttergruppen til storbyene er besteforeldre som gjerne vil være nære barnebarna.
Det er grunn til å undre seg over om det er innsikten i de enkleste sammenhenger i samfunnsøkonomien som mangler eller om svaret ligger et annet sted. Har vi sendt folk til Oslo som står med lua i hånda, eller har vi sendt folk som er mer lojale mot Oslo-styrte partikontor og egen politiske karriere enn til valgkretsene de kommer fra?
Vi har i hele etterkrigstiden forsøkt å dempe sentralisering gjennom skatte- og avgiftslettelser og andre stimuli i Distrikts-Norge. Flertallet av de vi har sendt til Oslo for å styre landet har nå bukket og takket ja til høyskatteregime for de viktigste basisnæringene «der ute». De har ikke engang greid å skape debatt av at mange generasjoners distrikt/sentrumspolitikk er snudd opp ned på rekordtid.
Det er meningen at de som sitter på Stortinget skal være «vanlige folk», de skal speile folket. Jeg kjenner ingen som frivillig og i full offentlighet spiller piano uten å kunne noter eller forskjellen på hvite og sorte tangenter.
For alle, enten man heier på Rødt eller Fremskrittspartiet eller noen av partiene imellom, er det viktig å bli representert av folk med en viss balanse mellom innsikt og ambisjoner.
Vi får bare håpe på at nominasjonskomiteene i de forskjellige partiene sørger for det.
