– Det er en myte i næringen om at det er «naturlig» høy dødelighet blant settefisken, og at de derfor ikke kan hjelpes

Dyrevernalliansen har i samarbeid med Veterinærinstituttet gjennomført prosjektet «Småfiskvel», som tar sikte på bedre velferden for settefisken i Norge. Unaturlig høy dødelighet blant de minste fiskene og for dårlig rapportering, er blant hovedfunnene i prosjektet.

Prosjektet har fått støtte fra The Open Philanthropy Project, som jobber for å bedre forholdene for mennesker og dyr rundt om i verden.

Zoolog og vitenskapelig rådgiver Susanna Lybæk, som også leder prosjektet for Dyrevernalliansen, mener settefisken er i en særstilling fordi de er så mange, og lenge har blitt utsatt for ulike belastninger. Hun viser til at dødeligheten er enda høyere enn for laksen i sjøen.

– Likevel ser vi at langt mer oppmerksomhet vies matfisken i sjøen – det være seg i form av forskningsfokus, medieomtale eller politisk debatt. Det er en myte i næringen om at det er «naturlig» høy dødelighet blant settefisken, og at de derfor ikke kan hjelpes. I dette prosjektet viser vi at det er feil, sier Lybæk til iLaks.

Lybæk sier til iLaks at det har vært et veldig givende prosjekt å jobbe med, og at de ser en klar nytte for både produsent, tilsynsmyndighet og fisk. Hun mener det er et behov for å løfte frem settefisken.

– Vi håper å påvirke oppdrettsnæringen til å ta settefiskvelferd på alvor, sier hun

Vil ha bedre rapportering
Rapporten baserer seg på rapporteringer av dødfisktall fra settefiskanlegg, som hver måned sendes inn til Mattilsynet. I tillegg ble det laget en spørreundersøkelse, som ble sendt ut til settefiskanleggene, for å kartlegge driftsforhold, holdninger til fiskevelferd i settefiskanleggene og bruk av velferdsindikatorer.

I forbindelse med de månedlige rapporteringene fra settefiskanleggene til Mattilsynet, ble det hentet ut data fra 2011 til og med 2018. Ifølge rapporten ble fisken delt inn i sju vektgrupper for å se om det var forskjeller i dødelighet mellom gruppene. Det viste at dødeligheten var høyest i gruppen under tre gram. Denne fisken utgjorde 44 prosent av den totale dødeligheten

«Det er nærliggende å tenke at dette kan knyttes til overgang fra klekkeri til kar og startfôring», heter det i rapporten.

I tillegg viste registreringene en økning i total månedlig dødelighet i perioden etter 2014.

– Det som overrasket mest er nok den dårlige datakvaliteten på dødelighetsrapporteringene. En tredel måtte skrotes grunnet feil. Det er virkelig synd at settefiskprodusentene bruker tid på å registrere og rapportere tall som ikke kan brukes. Fisken er hovedpersonen i oppdrettsnæringen og fortjener bedre, mener Lybæk.

For settefiskanlegg er det bare krav om å rapportere antall døde, men ikke om årsak til dødelighet, i motsetning til hva som kreves for sjøsatt fisk, der det er krav om oppdeling av dødfisken i følgende kategorier: dødfisk, utkast, rømming og annet. Derfor kan ikke Dyrevernalliansen og Veterinærinstituttet vite hvor stor andel av dødfisken som er selvdød, om det er planlagt destruksjon eller destruksjon av velferdsmessige årsaker. Ifølge rapporten registrerer nesten 90 prosent av settefiskanleggene dødsårsaken selv.

– Hva tenker du om at det i rapporteringen til Mattilsynet ikke er spørsmål om årsak til dødelighet?

– Jeg er sikker på at funnene våre vil være svært interessante for næringen selv. Vi kommer til å fortsette dette arbeidet, blant annet ved å jobbe for bedre rapportering. Det vil komme både produsent, tilsynsmyndighet og småfisken til gode. Vi jobber med å påvirke oppdrettsnæringen til å ta fiskevelferd på alvor, og produksjon av mer robust smolt med høyere overlevelse tror jeg ikke noen sier nei takk til, sier Lybæk.

Rapporten trekker frem at en oppdeling av dødfisken i kategorier, slik som for sjøsatt fisk, kan gi mye bedre informasjon om det som kan beskrives som «uventet eller unormal» dødelighet.

– Resultatene fra spørreundersøkelsen kan tyde på at arbeidet med fiskevelferd prioriteres i settefiskanleggene. Samtidig etterlyses det oppfølging fra administrasjonen. Dette er en kommentar vi ofte hører i vår dialog med ansatte ved matfiskanlegg. Resultatene fra spørreundersøkelsen gir en indikasjon om at dette også er en utfordring i settefiskproduksjon, sier Lybæk til iLaks.

Ifølge Lybæk ble det funnet svært høy variasjon i dødelighet mellom RAS-anleggene, langt høyere enn for gjennomstrømmingsanlegg eller dem som bruker begge deler.

–  Dette tyder på at det er et stort forbedringspotensial for enkelte RAS-anlegg. Den høye dødeligheten kan skyldes enkelthendelser, for eksempel H2S-forgiftning, sier Lybæk.

Ifølge rapporten er det også store variasjoner i dødeligheten mellom de ulike anleggene, og at dette tilsier det at mange anlegg som har et potensial for forbedringer.

– Vi ser at det er settefiskprodusenter som konsekvent – over flere år – gjør en bedre jobb for å ta vare på småfisken. Nå gjelder det derfor å lære av de som er best i klassen, sier Lybæk.

– Vi setter veldig stor pris på at så mange tok seg til å hjelpe settefisken ved å svare på undersøkelsen. Fordelingen av vektklasser blant respondentene stemmer bra overens med fordelingen av vektklasser blant alle settefisklokaliteter, så det kan tyde på at vi nådd ut til en god fordeling av lokaliteter med spørreundersøkelsen, avslutter Lybæk.