Derfor kritiserer vi laksen 

Meninger
2182

Skal oppdrettsnæringen bli bærekraftig, kan ikke laksen spise mer menneskemat enn den gir oss.  

 

På iLaks.no den 2. november spør Skrettings Mads Martinsen hvor mye laksen egentlig skal redde. Framtiden i våre hender forventer en lakseproduksjon som bidrar til netto matproduksjon i en verden der skjevfordeling av mat har ført mer enn 800 millioner inn i sult. Vi forventer også at produksjonen ikke har negative effekter for folk og natur.  

 

Ifølge havbrukets egen strategi er sjømat Norges viktigste bidrag til FNs bærekraftsmål. Skal vi ta næringen på alvor, må vi da legge til grunn at de har som ambisjon å bidra til økt matproduksjon i verden for å imøtekomme FNs bærekraftsmål om å stoppe sult innen 2030. Oppdrettsnæringen har potensial til å bidra til økt matproduksjon, men slik laksen fôres opp i dag bidrar dessverre næringen mer til skjevfordelingen enn til løsningen. 

 

Framtiden i våre hender har i en årrekke arbeidet for å redusere forbruket av soya både i landbruket og oppdrettsnæringen. Dette med grunnlag i at den brasilianske soyaindustrien bidrar til avskoging, landkonflikter med jordløse, småbønder og urfolk og helseskadelig sprøytemiddelbruk. Vi har derfor tatt til orde for at soyaen må erstattes med bærekraftige fôrråvarer. Fôrråvarer som (i) krever lite areal og ikke bidrar til avskoging, landkonflikt med urfolk og småbønder eller legger beslag på matjord, (ii) tar hensyn til naturlige økosystemer og artsmangfold, (iii) ikke involverer farlig bruk av sprøytemidler, (iv) gjerne er basert på avfallsprodukter og sist men ikke minst (v) ikke er mat vi mennesker kan spise direkte. Dette vil i tillegg gjøre norsk oppdrettsnæring mindre sårbar for tørke og endringer i de globale handelsstrømmene. Både kjøtt- og fiskeproduksjon i Norge er i dag avhengig av soyaimport. 

 

Vi vet at Skretting og andre fôrprodusenter jobber med saken. Vi ser med glede at soyaforbruket i næringen har gått ned de siste to årene. Og vi vet at det foregår masse spennende innovasjon på alternative fôrråvarer rundt omkring i landet, både hos fôrprodusenterforskningsmiljøer og gründerbedrifter. Men hvis vi skal få fortgang i utfasingen av soya og erstatte denne med råvarer vi mennesker ikke kan spise, må oppdrettsselskapene etterspørre mer bærekraftige alternativer – og være villige til å betale litt ekstra for det. Nye og bærekraftige fôrråvarer kan ikke være fôrprodusentene sitt ansvar alene, tvert imot må oppdrettsselskapene og i siste instans merkevarene komme på banen og ta ansvar.  

 

Laks i Norge er et godt forbrukervalg i Norge når det kommer til klimagassutslipp. Laksen er også mer fôreffektiv enn kjøtt. Oppdrettsnæringen har imidlertid også en mengde utfordringer å løse før den blir bærekraftig. Avlusing og forurensing er eksempler på lokale utfordringer næringen står overfor. Ser vi på det globale nivået, må oppdrettsnæringen erstatte soya med berekraftige fôrråvarer. Dette gjelder selvsagt også landbruket. Når vi velger å sette fokus på oppdrettsnæringen er det fordi laks er vårt nest største eksportprodukt etter olje og gass. Norge er verdens største produsent av laks. Til sammenligning er kjøttproduksjonen i Norge liten. Det er også slik at det er oppdrettsnæringen som i absolutte og relative tall er den største forbrukeren av soya i Norge.  

 

Vi står overfor en enorm utfordring når vi skal sikre tilgang på mat til verdens voksende befolkning. Vi må spise mer plantebasert mat, redusere matsvinnet og forbedre måten vi driver jordbruk på. Oppdrettsnæringen kan også spille en rolle – og bidra til bærekraftsmålene slik de selv har som ambisjon – dersom soyaen erstattes med bærekraftige fôrråvarer som ikke er menneskemat.