Det virker. Bare se på historien.
Få, om noen, selskaper i denne bransjen holder seg med flere PR-rådgivere enn Cargill. Det trengs nok for å forklare og kommunisere en del av deres forretningsmessige valg. Den amerikanske fôrkjempen anses som en versting på avskogingen av Amazonas. Akkurat det har vært vanskelig å bortforklare.
Likeledes gjelder det forretningsforbindelsene til russisk oppdrettsindustri. På gjentatte direkte spørsmål om selskapet selger fiskefôr til Russland, svarer Cargill verken bekreftende eller avkreftende på det. Samtidig har iLaks fulgt fôrbåten «Aleksander Gusev» sin ferd fra Cargills fabrikk på Bergneset mot fjordene på Kola.
Moralsk spørsmål
Avskoging i Amazonas og å drive forretninger med næringsaktører som driver i miltært-kontrollerte områder, med nære bånd til Kreml, er fremfor alt moralske spørsmål: Er dette akseptabelt? Er det slik vi vil ha det?
I en bransje hvor «bærekraft» forhåpentligvis ikke bare er et fyndord og en tom klisjé bør dette være på agendaen i ethvert styrerom. Når en ser den ubegripelige tragedien som utspiller seg i Ukraina, bør vi alle ta i et tak for å hjelpe.
Kommentar: Aslak BergeOg så kan en selvsagt anføre: Har det noe å si om en driver forretninger med Russland? Vil det kunne påvirke noe eller endre krigens gang? Hvorfor er egentlig det nødvendig med sanksjoner? Virker det?
Det virket under Napoleonskrigene. At britene nedkjempet den franske flåten, stoppet forsyninger av kolonialvarer og blokkerte fransk-kontrollerte havner, var helt avgjørende. Tsar-Russlands samarbeid og handel med britene var da også en sentral årsak til at Napoleon sendte La Grande Arme til krig mot Russland i 1812. Han inntok Moskva og Kreml, men mellom 80 og 90 prosent av soldatene hans frøs ihjel eller ble nedkjempet på hjemveien.
Hvor ille sanksjonene, og da særlig tilførsel av korn, rammet Napoleons allierte Danmark-Norge, har Henrik Ibsen udødeliggjort i sitt dikt om «Terje Vigen».
Kalorier
Britene fulgte samme oppskrift under første verdenskrig. Det var kalorier, ikke granater, som tok knekken på tyskerne. Freden i november 1918 ble inngått uten at de allierte hadde satt sine bein på tysk jord. 700.000 tyskere sultet ihjel under første verdenskrig.
Storbritannia ville også følge denne strategien under andre verdenskrig, men ombestemte seg kjapt etter senkingene av slagskipet «Royal Oak» og hangarskipet «Courageus» i løpet av den første krigsmåneden.
Tilgang på ressurser skulle uansett igjen bli tungen på vektskålen, ikke minst for Sovjetunionen. Stalin mottok uvurderlige forsyninger fra amerikanerne. Omregnet til dagens valuta, fikk Sovjet amerikanske kjøretøy, kampfly, mat, ammunisjon og våpen for 180 milliarder dollar i løpet av krigsårene. Det holdt til å bryte ned de tyske panzerdivisjonene.
And Americans did help. They covered all the Soviet needs, supplied it with food, equipment, explosives (I know that sounds funny, but explosives production was a major Soviet bottleneck for some reason), vehicles. See American Steudebakers shipped to the USSR pic.twitter.com/96SoJiJPBt
— Kamil Galeev (@kamilkazani) March 19, 2022
Teknologisk
Mangel på forsyninger, ikke minst gjennom et stengt Svartehav, var også sentralt da Russland tapte Krimkrigen mot Storbritannia, Det osmanske riket (Tyrkia) og Frankrike på midten av 1850-tallet. En krig som fremfor alt avdekket at Russland finansielt og teknologisk ikke holdt følge med stormaktene i Vesten.
Akkurat dette gjentok seg i første verdenskrig, da Russland kollapset i møte med overlegne tyske armeer, og måtte søke en forsmedelig og ydmykende fredsavtale før landet ble kastet ut i en voldsom revolusjon.
Når en ser Putins Russland slite tungt i krigen mot lutfattige Ukraina, som i økende grad væpnes av Vesten, synes det også klart at tilgang på handel og forsyninger fra utlandet er uvurderlig. Nå søker han desperat støtte fra Kina for å unngå å tape ansikt. Russland er ikke selvforsynt.
Sanksjoner betyr noe. Her bør laksebransjen kjenne sin besøkelsestid – og stoppe eksport av smolt, brønnbåttjenester og fiskefôr til Russland.
