Den som tar risiko, må også ta ansvar

Oppdrettsnæringen kan ikke fortsette å håpe på flaks og klandre naturen når det går galt. Ansvaret for massedødelighet og dårlig velferd må plasseres der det faktisk hører hjemme: hos oppdretteren.

Øyvind Kråkås i Firda Seafood er kritisk til en avgift på død fisk. Han later til å mene at oppdrettere snarere burde kompenseres dersom de utsettes for urimelige «angrep» fra naturen.

Les også: Skal algeangrep gje straff?

Hvilke «angrep» fra moder jord er det næringen trues av? Kråkås viser her til oppblomstring av alger på våren som et eksempel. Vi ønsker derfor minne om at våroppblomstring er et årlig, naturlig fenomen i havet. Når forholdene i vannet blir gunstige for rask vekst av planteplankton, får vi algeoppblomstring.

Våren 2019 ble norsk oppdrettsnæring rammet av en av de mest ødeleggende algeoppblomstringene i nyere tid. Over syv millioner oppdrettslaks døde. I 2025 har lignende hendelser igjen rammet næringen. For oppdrettsfisken betyr det kvelning, lidelse og massedød. Det har skjedd før, og det vil skje igjen. Oppdrettsnæringen må derfor tilpasse seg.

Dyrevelferd er dyreholders ansvar
Når oppdrettsnæringen snakker om «biologisk risiko», erkjenner de at det å drive med levende dyr i åpne systemer innebærer sårbarhet. Det er nettopp derfor de må stilles til ansvar. Å velge å drive med fisk i åpne merder betyr å akseptere risikoen for sykdom, lus og algeoppblomstring. Å fraskrive seg ansvar for konsekvensene av denne risikoen er uakseptabelt. Det undergraver både dyrevelferden og samfunnsansvaret. 

Øyvind Kråkås i Firda Seafood argumenter i sitt innlegg med at det må være likhet for loven. Da kan det være verdt å minne om at dyrevelferdsloven § 24 b slår fast at det er dyreholders ansvar å sikre at dyr beskyttes mot skade, sykdom, parasitter og andre farer. Det gjelder uansett hva slags fare, og uavhengig av hva slags dyr du har.

I en mye omtalt dom fra Vestre Innlandet tingrett i 2022 ble en bonde idømt fengselsstraff for brudd på denne paragrafen i dyrevelferdsloven. Det ble vått og sølete på området der grisene oppholdt seg, og bonden ble dømt for å ikke ha ordnet opp.

Uansett om det blir vått og sølete, eller om det kommer maneter eller alger, så må dyreeier ta ansvar. Ansvar ved å gjøre forebyggende tiltak for å unngå og redusere slike farer – eventuelt å avlive dyrene slik at de slipper å lide.

Dersom enkelte farer, som våroppblomstring, skal unntas fra dyrevelferdsloven, kreves det lovendring.

Ansvarsfraskrivelse inngir ikke tillit
Kråkås beskriver også den foreslåtte avgiften på tapt fisk som en straff. Men dette er en misforståelse. Formålet med tapsavgiften er ikke å straffe, men å motivere oppdrettere til bedre dyrevelferd og økt beredskap. Poenget er jo ikke at flest mulig oppdrettere skal betale avgift, men tvert imot at flest mulig skal slippe det – fordi de har forebygget død og lidelse.

Dersom det gis unntak for dødelighet som følge av våroppblomstring, åpner vi for at næringen kan fraskrive seg ansvar for en forutsigbar risiko. Det vil svekke insentivet til å utvikle teknologi og metoder som kan redusere risikoen for store tap.

Sjømatnæringen har brukt store summer på reklame de siste ukene. Omdømmet vil neppe bli så mye bedre hvis forbrukerne får vite at næringen får unntak fra dyrevelferdsloven.

Tapsavgift stimulerer til forebygging
En død fisk er en død fisk, uansett årsak. En tapsavgift som også inkluderer årsaker som algeoppblomstring, vil stimulere ytterligere til utvikling og implementering av ny teknologi og praksis som reduserer risikoen for slike hendelser. Eksempler er overvåkningssystemer, alternative oppdrettsmetoder, bedre risikostyring og beredskapsplaner.

Norge må sette fiskevelferden først gjennom en tapsavgift som motiverer næringen til forebygging. Vi må stille tydelige krav til beredskap og tiltak. Og vi må sikre at de som tar risikoen, også tar ansvaret.