I 1993 solgte Norsk Hydro og Orkla sjokoladeprodusenten Freia til amerikanske Kraft Foods. Prislappen for den viktige industribedriften var 8,8 milliarder kroner – 50 prosent over børskurs. Sjokoladehandelen var en omfattende transaksjon, og den skapte stor oppstandelse. Ap-regjeringen vurderte, men valgte ikke å bruke konsesjonsloven i forkant av den kommende EU-avstemningen.
Rasjonell eier
I ettertid har det vist seg at det slett ikke var noe behov for statlig inngripen. Det er gått 22 år nå. Kraft Foods har vært en god og langsiktig eier. Daim og Nonstop er like gode idag som før. Det skulle da bare mangle.
Det viser seg stadig oftere at utenlandske eiere ikke er irrasjonelle. Men skepsisen til fremmede eiere er inngrodd.
I helgen har Bergens Tidende igjen gitt boltreplass til spaltist Morten Strøksnes. Han benytter anledningen til å fri til tilhengerne av statlig eierskap på den ytterste venstresiden i norsk politikk.
«OPPDRETTSGIGANTEN CERMAQ ble i fjor høst solgt til Mitsubishi Corporation. Staten har, ifølge Klassekampen, tatt 3,4 milliarder kroner i utbytte fra Cermaq. Mitsubishi fikk kjøpe hele greia for 5,4 milliarder. Mens staten solgte Cermaq til Mitsubishi, har Oljefondet investert 13 milliarder kroner i det samme japanske gigantkonsernet. Dr. Jekyll selger mens Mr. Hyde kjøper. Slik fungerer den norske schizofrenien», skriver han.
Strøksnes presenterer en dyptgående skepsis ikke bare mot utenlandske eiere, men privat eierskap generelt.
«BORTFALL AV ARVEAVGIFT og kutt i formueskatt er bare glasuren på kaka. Det er langt mer alvorlig at vi gir fra oss selve kaka. Evigvarende naturressurser er i ferd med å bli overført fra oss som fellesskap til private eiere, i irreversible prosesser som kommer til å svi når oljealderen tar slutt – noe mange mener skjedde i fjor».
Privatisering
Han står ikke alene i sitt syn på privat eierskap. Den tidligere svenske statsminister Göran Persson skal en gang ha sagt «man må gjerne privatisere, men selg ikke fjellet, skogen og vannet». Om en utvider denne tankegangen i Norge til også å inkludere havet, er det nærliggende å tolke dette dit hen at han ikke vil ha privateide fiskekvoter eller oppdrettskonsesjoner.
I så fall er det et syn som ikke har særlig grobunn og gjennomslag i det norske folk. Tvert i mot, det er nettopp det private initiativ, gründeren og fiskerbondens eierskap, som har skapt og formet både norsk fiskeoppdrett og fiskeri. Skaperlyst og eierskap til håndfaste produksjonsmidler og immaterielle rettigheter har vært en forutsetning for oppdrettseventyret fra de første famlende steg på 1960-tallet.
Fremfor å utrede særnorske regler som vil hemme privat eierskap, enten det er av norske eller utenlandske eiere, bør staten heller legge til rette for næringsvirksomhet. Utelukkes utenlandske eiere, utelukkes i praksis også børsnotering og med det en nær utømmelig kilde til finansiering. Finansiering til å videreutvikle næringen til å møte fremtidens krav for bærekraftig matproduksjon.
