På begynnelsen av 1980-tallet etablerte Hydro Seafood seg i Skottland og Irland. Årsaken var at det ubestridte lakselokomotivet ikke fikk vokse, gjennom fusjoner og oppkjøp, i Norge.
I oppdrettsnæringens spede barndom var utgangspunktet «én mann, én konsesjon». Industrikjempen Norsk Hydro hadde fra og med 1969 spilt en avgjørende rolle i utviklingen av fiskeoppdrett fra eksperimentering til kommersiell virksomhet, og hadde blitt rundhåndet premiert med produksjonskapasitet tilsvarende en håndfull konsesjoner allerede. Skulle de vokse enda mer, måtte de ut.
Vill vest
Mot slutten av samme tiår valgte en rekke norske oppdrettere, deriblant laksepionér Fridtjof Wiese-Hansen, Stolt Sea Farm og Ellingsen Seafood av samme årsak å starte opp med lakseoppdrett i Canada.
Lakseprisene fløy høyt, mellom 60 og 80 kroner, og inntjeningen var formidabel – per kilo. Men slaktevolumene var fortsatt lave. Når de ikke kunne vokse hjemme, måtte de vokse ute. På den canadiske vestkysten fristet geografiske og klimatiske forhold som var sammenlignbare med Norge. Og utenfor stuedøren; det veldige amerikanske markedet.
Pan Fish ble tiåret etter bygget opp på aktiviteten til de som gikk skoene av seg i British Columbia.
Millenium
Ved årtusenskiftet kjøpte Cermaq og Fjord Seafood seg opp i hurtigvoksende Chile. Ja, selv statseide Cermaq reiste ut og investerte penger i chilensk oppdrett – og forsåvidt også både skotsk og canadisk – i konkurranse med Norge. Årsaken, den gang som nå, var at de ikke kunne vokse hjemlandet.
Nå er det kommet en ny bølge. Den fjerde store bølgen.
Denne gang følger norske oppdrettere i Eirik Raudes fotspor, og reiser til Island.
Vinland?
Det begynte med norsk-islandske Salmus. Etter at Matthias Gardarsson og sønnen Kristian Matthiasson har vist vei med utviklingen av Arnarlax, har andre fulgt på. Først og fremst det midtnorske trekløveret SalMar, MNH Holding og Måsøval Fiskeoppdrett, som alle har forsynt seg med grove porsjoner av islandsk laks.
Les også: Måsøval satser på Island
De skyter inn kapital, men også teknologi og kunnskap for å bygge opp Island som oppdrettsnasjon. Alt dette er sterkt etterspurte varer på Sagaøyen. Kanskje særlig finansiering. Det er ikke så lenge siden mye omtalte islandske finanskrisen, og bankene har ikke akkurat samme posisjon som de nøt for et tiår siden – da Island holdt seg med tre meglerhus i den norske hovedstaden.
For islandsk laks trenger penger. Mye penger. Ambisjonene er skyhøye: Island sikter på en årsproduksjon på mellom 100.000 og 200.000 tonn. Det er mye smolt og fôr.
Paradoks
Når en ikke kan øke lakseproduksjonen gjennom organisk drift i hjemlandet, må en se til andre land og sjekke mulighetene der. Det er selvsagt fullkomment rasjonelt for enhver privateid lakseoppdretter med penger på bok og ønske om vekst.
Paradokset er naturligvis at en bruker norsk kapital for å bygge opp konkurrerende virksomhet, noe som på sikt vil vanne ut Norges markedsandel i laksemarkedet.
