Coholaks – en mulighet for norsk oppdrettsnæring?

Norsk lakseoppdrett er en suksesshistorie, som gir mange arbeidsplasser og store eksportinntekter. Derfor bør norsk laks utvides, slik at det kan komme enda flere inntekter og jobber i kystnorge.

Det er også kritikk av lakseoppdrett, som går primært på påvirkningen av villaks. Dette både i form av rømming og lakselus, og disse to tingene er utropt til å være den største trusselen mot villaksen i Norge. At lakseoppdrett er den største trusselen mot villaksen er ikke alle enig i, men det er slik industrien forvaltes.

Kampen mot lakselus har ført til flere uheldige sidevirkninger, som økt produksjonspris og økt dødelighet fra for eksempel Thermolicer og annen mekanisk behandling.

I PO4 og PO5 skal oppdretterene kutte ned på produksjonen på grunn av lakselus. Alternative arter som kunne oppdrettes uten luseproblemer ville være relevante i disse områdene.

Den beste arten vil være coholaks. Arten er resistent mot lakselus og kan ikke krysse seg med Salmo salar. Dermed løses de to største problemene. Faktisk vil coholaks fungere som et rensingsanlegg for de norske fjordene fordi lakselus-copepoditter setter seg på coholaks, men dør etterpå.

I stedet for påbud om nedgang i produksjonen i PO4 og PO5 burde oppdretterne heller tilbys en mulighet for å oppdrette coholaks. Merder med coholaks vil aktivt fjerne lakselus-copepoditter fra sjøfasen, og burde derfor fremmes med billigere konsesjoner eller gratiskonsesjoner.

En økning i oppdrett av coho vil også dempe smittepresset på atlanterhavslaks på grunn av at de to artene ikke er like mottakelige for de samme sykdommene.

Ulemper:
Det er ikke mulig å produsere mat uten at det er ulemper for naturen. Det er også noen små ulemper ved oppdrett av coholaks.

Vil den bli invasiv? Når man snakker om fremmede arter så er frykten naturligvis at den skal bli invasiv og spre seg til alle norske lakseelver.

Det er ikke noe som tyder på at coho vil bli invasiv i Norge. Arten er satt ut på Kola-halvøya i Russland og i Østersjøen med det formål å lage selvprodussrende bestander. Dette mislyktes. Arten er også satt ut i Danmark og Skottland med samme resultat. Den beslektede stillehavsarten regnbueørret er det drevet oppdrett på i mange år uten at det noensinne er etablert bestander.

Man bør likevel i starten kun tillate oppdrett av coho av hunkjønn for å sikre at det ikke skjer spredning. Dette vil være et godt kompromiss mellom behovet for å beskytte norsk natur og behovet for arbeidsplasser og vekst i Norge. Man bør også i dette regnestykket ta med den positive effekten på lakselus, hvor coho reduserer antallet copepoditter i sjøfasen.

For å få igangsatt oppdrett av coho i Norge bør det fremover gjennomføres en risikovurdering etter EU-forordningen om fremmede arter i akvakultur 708/2007. Denne risikovurderingen sendes til Mattilsynet, som vurderer arbeidet og bør stille krav til bruk av «all-female»-rogn. Deretter bør coho testes i mindre skala først – kanskje produksjon på 10.000 tonn. Samtidig bør påvirkning av lakselus undersøkes av forskningsinstitusjoner for å avklare hvor mange copepoditter som fjernes fra sjøfasen.

Stort sett alle husdyr i norsk matproduksjon er ikke hjemmehørende i Norge. Storfe, sauer og geiter stammer fra Iran, høns fra Thailand og tamgrisen stammer fra domestisering i Kina. Korn stammer fra Iran, epler fra Kasakhstan, mais fra Mexico, potet fra Peru og raps er egentlig en kulturplante, som har oppstått etter en krysning av to ville planter fra Slovenia.

Derfor bør vi ikke være redde for at coholaks ikke er opprinnelig norsk. Vi bør vurdere fordeler og ulemper i en risikovurdering og ta et valg ut ifra det.